print logo

Kommunistenes hemmelige skolering i Sovjetunionen

Om lag 90 norske kommunister deltok i en langvarig ideologisk opplæring i Moskva i mellomkrigstiden. Etter andre verdenskrig var opplæringsvirksomheten mer sporadisk og foregikk i andre former.

I mellomkrigstiden var de norske kommunistene elever ved to internasjonale smeltedigler: et kommunistisk universitet som opprinnelig var tiltenkt ikke-russiske minoriteter i den vestlige delen av Sovjetunionen (i samtiden ofte kalt Vesten-universitetet) og Den internasjonale Leninskolen. Der gikk det elever fra kommunistpartier over hele verden.

Opplæringen

Den kommunistiske internasjonalen (Komintern) drev skolene. Studieoppholdet var preget av hemmelighold, og elevene brukte dekknavn. Opplæringen foregikk i hovedsak på elevenes morsmål og kunne vare opp til tre år.

Foruten undervisning i ordinære skolefag og russisk fikk elevene en grundig innføring i ideologiske emner. Mye dreide seg om skrifter av Lenin og Stalin samt studier av Kominterns politikk. De deltok i lokal parti- og organisasjonsvirksomhet og fikk på denne måten praktisk kjennskap til sovjetisk politisk kultur.

Elevene lærte i tillegg teknikker for å drive illegalt partiarbeid, produksjon av illegale aviser, bruk av koder og så videre. En viss militær opplæring fant også sted. Noen få ble rekruttert inn i Kominterns hemmelige kurerapparat.

Hjem til Norge

Våren 1937 reiste de siste norske elevene hjem fra Moskva. Komintern hadde vedtatt å opprette en skole i Sverige for kadrer fra kommunistpartiene i Skandinavia og på Island, men den store terroren i Sovjetunionen, som spesielt rammet Kominterns apparat, førte uansett til at virksomheten på Komintern-skolene ble lammet.

I løpet av 1937 og 1938 ble skolene lagt ned. Etter det tyske overfallet på Norge i 1940 fikk mange kommunister bruk for det de hadde lært i Moskva. Norges Kommunistiske Parti (NKP) bygget etter hvert opp et omfattende illegalt motstandsapparat. Tapstallene var svært høye for de kommunistene som hadde studert i Sovjetunionen. Omtrent 16 prosent mistet livet og 45 prosent ble arrestert.

Etter andre verdenskrig

Etter 1945 lå den internasjonale kaderutdanningen nede noen år. Først i slutten av 1950-årene reiste norske kommunister på nytt til ideologisk skolering i Moskva. De gikk på det sovjetiske partiets høyere internasjonale skole.

Utdanningen fikk aldri det omfang den hadde hatt i mellomkrigstiden; langt flere norske kommunister deltok i denne perioden på ulike skoleringsprogrammer i DDR. Innholdet var også forskjellig. Det ble ikke lenger undervist i illegalt partiarbeid og militær virksomhet.

NKP og Sovjetunionen

Deltakelsen i kaderutdanningen var et uttrykk for de norske kommunistenes nære tilknytning til den internasjonale kommunistiske bevegelsen. På kaderskolene i Moskva møttes elever fra bokstavelig talt hele verden. Mange av dem oppnådde sentrale verv i sine respektive partier. Slik ble det bygget opp et nettverk av kontakter, ikke bare mellom de ulike partiene, men også rundt sentrum for bevegelsen, Moskva, og partiene.

Kaderutdanningen preget NKP. Gjennom 1930-årene ble viktige stillinger i partiet, ungdomsforbundet og partipressen fylt med Moskva-utdannede kadrer. Utdanningen forsterket NKP-ledernes solidaritet med Sovjetunionen og gjorde dem godt kjent med trekk fra sovjetisk politisk kultur.

Vekslende forhold

Først i 1960-årene opphørte NKP å være en fullt ut lojal støttespiller for Sovjetunionen. Partiets formann fra 1965, Reidar T. Larsen, ville ikke sende NKP-medlemmer på lengre studieopphold utenlands. Larsen mente at skoleringen gjorde elevene fjerne for problemstillinger i den hjemlige politiske debatten og skapte lite ønskelige bindinger til det sovjetiske partiet.

Etter at Larsen forlot partiet i 1975, ble de lange utdanningsoppholdene derimot gjenopptatt. Forholdet til Sovjetunionen ble på nytt viktigere for NKP, helt fram til den internasjonale kommunistiske bevegelsen gikk i oppløsning etter murens fall.

Den hemmelige opplæringen av norske kommunister i Sovjetunionen var lenge myteomspunnet og lite kjent. Først i 1990-årene fikk historikerne mulighet til å undersøke temaet.

Av Ole Martin Rønning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 13. jan. 2016 12:23