Norsk arbeiderbevegelse ble kraftig radikalisert under første verdenskrig. En soldatrådsbevegelse, uroligheter i Nord-Norge og den revolusjonære fløyens seier på Arbeiderpartiets landsmøte påsken 1918 var blant faktorene som skremte myndighetene og førte til militære beredskapstiltak.
Utbygging og formalisering
Blant annet ble våpnene i militære depoter flyttet eller gjort ubrukelige, så «de røde» ikke skulle kunne erobre dem. Det ble også planlagt spesielt pålitelige avdelinger i hæren for om nødvendig å slå ned væpnede revolusjonære.
I årene som fulgte, ble sikkerhetsstyrkene bygd ut og formalisert. Fra våren 1920 kunne godt over 20 000 soldater, valgt ut etter offiserenes vurdering av hvem som var «samfunnsbevarende», innkalles til vern mot indre fiender. Apparatet ble prøvd i 1921, da over 6 500 mann ble satt inn under storstreiken.
Sikkerhetsstyrkene forsvinner av syne
Revolusjonsfrykten avtok kraftig i det sivile Norge etter 1923, men den levde videre i det militære sikkerhetsapparatet og i sterkt antikommunistiske miljøer, særlig i de største byene. Der samarbeidet de militære med høyreorienterte borgervern, først og fremst Samfundsvernet, om øvelser, planlegging og bevæpning.
Sikkerhetsarbeidet skjedde i dypeste hemmelighet, og det er grunn til å tro at ikke engang regjeringen (og langt mindre Stortinget) var orientert om beredskapen mot indre fiender fra midten av 1920-årene. Sikkerhetsapparatet var da også bygd opp slik at det om nødvendig kunne fungere helt på egen hånd, uavhengig av sivile myndigheter.
Den byrdefulle beredskapen mot en indre fiende, som klart svekket kampkraften mot ytre fiender, ble drevet av selvforsterkende trusseloppfatninger og bekreftet et bilde av offiserene som voktere av nasjonens viktigste interesser. Mange offiserer mente at sivile politikere sviktet forsvaret og undervurderte den røde fare.
Planer om kupp
Planene for å bekjempe indre fiender ble revidert og modernisert omkring 1930, blant annet for å kompensere for at forsvaret var blitt kraftig redusert.
Frykten for en brå kommunistisk maktovertakelse, eventuelt innledet av en Arbeiderparti-regjering, fikk nytt liv etter den opphetede valgkampen i 1930. De nye planene, utarbeidet under ledelse av generalstaben, la et borgerkrigsscenario til grunn.
I Vidkun Quislings tid som forsvarsminister (1931–1933) ble sikkerhetsapparatet utvidet og samarbeidet med private grupper styrket. Apparatet ble også gjort enda mer selvstendig og fikk større fullmakter enn før.
Dette gjorde samtidig systemet lettere å misbruke. I Riksarkivet er det bevart dokumenter som viser at Quisling og en gruppe likesinnede mente å kunne bruke de oppgraderte styrkene til å skaffe seg kontroll over landet ved et kupp, angivelig for å «forebygge en forestående revolusjonær reisning».
Fjernet i det stille
Påskuddet til å bruke kupplanene dukket aldri opp. Derimot modererte Arbeiderpartiet sitt revolusjonære program og kunne overta regjeringsmakten i 1935. Sikkerhetsapparatet, som tydelig hadde vært rettet mot arbeiderbevegelsen, ble nå en potensiell belastning for militæretaten.
Imidlertid lyktes det både å holde de vesentlige delene av sikkerhetsapparatet skjult for regjeringen og å bygge det ned i det stille i løpet av andre halvdel av 1930-tallet. I noen tilfeller fortsatte man helt fram til andre verdenskrig å oppbevare våpnene i ubrukbar stand i militære depoter.