Tanken om økonomisk nedrustning ble først og fremst støttet av partiet Venstre, med stats- og utenriksminister Johan Ludwig Mowinckel i spissen. Ideen var at internasjonalt økonomisk samarbeid og fjerning av tollhindre skulle binde landene tettere sammen og redusere krigsfaren. Flere ledende norske politikere så en direkte sammenheng mellom den militære opprustningen og det tollpolitiske kappløpet.
I den vanskelige økonomiske situasjonen som oppstod i kjølvannet av første verdenskrig, valgte imidlertid flere land å takle problemene gjennom proteksjonistiske midler for å beskytte sin egen økonomi. Børskrakket i 1929 reduserte i en periode internasjonalt økonomisk samkvem ytterligere. Dette var bakgrunnen for avtalen som fikk navnet Oslo-konvensjonen.
Oslo-konvensjonen
Oslo-konvensjonen var et initiativ for å lette internasjonal handel, men flere norske politikere så også på den som et viktig ledd i arbeidet for fred. I desember 1930 møttes Belgia (som også representerte Luxembourg), Danmark, Nederland, Norge og Sverige i Oslo for å undertegne konvensjonen. I 1933 sluttet Finland seg til.
Selv om konvensjonen ikke innførte reell frihandel og egentlig var mer av en intensjons- og solidaritetserklæring, virket den bremsende på de proteksjonistiske fremstøtene mellom statene som undertegnet. På grunn av ulik pengepolitikk i de forskjellige landene lyktes det likevel ikke å etablere et mer omfattende samarbeid.
Fredsskapende frihandel
Tanken om at frihandel bidrar til fred, var ikke ny. Ideen ble kjent gjennom den britiske filosofen Adam Smiths liberale teori om velstand, hvor han polemiserte sterkt mot merkantilismen som dominerte 1600- og 1700-tallets økonomiske tenkning.
Ifølge Smith var troen på en sammenheng mellom statens sikkerhet og dens kontroll over utenrikshandelen en av hovedårsakene til krig. Økonomisk velstand var for Smith et resultat av en kombinasjon av rasjonell egeninteresse og konkurranse, frihandelens grunnleggende komponenter. Denne troen på frihandelens fredsskapende kraft ble gjenspeilet i Folkeforbundspakten. Den var også et viktig element i Venstres utenrikspolitikk.
Idealer og egeninteresser
På den ene side kan Norges arbeid for en mer liberal handelspolitikk ses som et ønske om å fremme internasjonalt samarbeid og fredelige relasjoner mellom stater. På den andre side må initiativet også kobles til Norges økonomi, som på denne tiden i stor grad var avhengig av eksport og inntektene fra den store handelsflåten. Enhver liberalisering på det handelspolitiske området var derfor gunstig økonomisk for Norge.
Denne kombinasjonen av idealer og egeninteresser gjorde seg også gjeldende da Norge inntok et distansert forhold til den franske statsministeren Aristide Briands plan for å opprette Europas forente stater fra 1929. Planen var å fremme fred gjennom å skape en økonomisk og politisk union i Europa. Norges økonomiske vekst var imidlertid avhengig av verdensomspennende handelsforbindelser som en regional union ikke kunne erstatte.
Slik danner Norges handelspolitikk i mellomkrigstida også en kontekst for landets forhold til europeisk integrasjon og økonomisk samarbeid etter andre verdenskrig.