print logo

Jakten på en kur i psykiatrien – en pasienthistorie

«Johannes» ble psykiatrisk pasient i 1924. I 1947 døde han av behandlingen. Da hadde legene i mange år forsøkt å kurere ham med flere risikofylte terapier.

I 1924 ble Johannes innlagt på Sanderud asyl, et psykiatrisk sykehus utenfor Hamar. Han var 21 år gammel og kom fra små kår. Johannes var schizofren, mente legene. De beskrev ham som en «vanskelig pleiepasient» – urolig, støyende, urenslig, sint og sjelden arbeidsvillig.

Johannes måtte tilbringe mye tid i isolat og i belte på vaktsalen. Han fikk ofte legemidler som skulle gjøre ham roligere.

Etter ti år på sykehuset var Johannes mer urolig enn noen gang. Stadig oftere havnet han i konflikt med ansatte og med andre pasienter. Fra slutten av 1930-åra begynte sykehuset å ta i bruk stadig nye terapier. Flere av disse ble prøvd på Johannes.

Sovekur og krampeterapi

I 1938 ble Johannes underkastet en «sovekur». I ti dager ble han holdt sovende ved hjelp av et narkotisk stoff, bare avbrutt av korte oppvåkninger for næringsinntak. Etter sovekuren falt Johannes litt til ro og fikk lov til å være ute i luftegården, men legene kunne «ikke med sikkerhet si at der er inntrått noen bedring i hans tilstand».

Johannes var fortsatt urolig, sint og «negativistisk». Derfor fikk han cardiazolsjokk, også kalt krampeterapi, fordi innsprøyting av medikamentet cardiazol framkalte kraftige rykninger og bevisstløshet. I løpet av kuren fikk Johannes 16 «sjokk». Hver gang ble han «roligere og snillere» resten av dagen «og mange ganger endel av den følgende dag».

Men også denne kuren var resultatløs: «[N]oen varig effekt hadde sprøytene ikke og pas. var ved behandlingens slutt […] praktisk talt uforandret», ble det bemerket i journalen hans.

Tannfjerning og insulinsjokk

Etter cardiazolsjokk-kuren mente legene at tilstanden til Johannes kanskje skyldtes bakterier i munnhulen. Derfor fikk sykehusets tilreisende tannlege i oppgave å fjerne tennene hans. Det ble kalt defokalisering.

Fotografi av leger som trekker tenner på pasient i tannlegestol
«Defokalisering»: Tanntrekking ved Sanderud sykehus i Ottestad ved Hamar. Foto: Sykehuset Innlandet HF, Sanderud 

I 1940 ble Johannes behandlet med insulinsjokk. Kuren varte i 176 dager. I løpet av kuren fikk han store doser med insulin 117 ganger. Hver gang falt blodsukkeret kraftig, og Johannes falt i koma. Noen ganger lå han i koma i inntil to timer før han ble vekket med sukkervann. Under denne kuren fikk han ti epileptiske anfall. Tre ganger falt han bevisstløs om etter den daglige behandlingen, etter først å ha blitt brakt ut av koma, vasket, stelt og matet.

Heller ikke denne intensive kuren innfridde legenes forventninger: «Der var mulig noe bedring under den første del av kuren, men tilstanden er svært ustabil og pasienten er nu ikke stort bedre enn før kurens begynnelse», ble det notert i journalen hans.

Kastrering, isolat og elektrosjokk

Året etter ble Johannes kastrert. Begge testiklene ble fjernet i et forsøk på å gjøre ham roligere. Noen umiddelbar virkning inntraff ikke, men legene håpet at Johannes på sikt ville bli mindre utagerende.

Etter halvannet år var det fortsatt «ingen særlig forandring å spore». Johannes var like «pågående og vanskelig». Fortsatt måtte han voktes nøye. Mesteparten av tiden tilbrakte han i isolat – som regel i belte på «isolatseng».

I perioder da Johannes ikke var «altfor umulig», fikk han være ute i luftegården, men han ble lagt til sengs på isolatet så snart han kom inn. Av og til fikk Johannes elektrosjokk. Den gangen ble elektrosjokk gitt uten bedøvelse.

Lobotomi

I 1947 ville legene forsøke lobotomi på Johannes. Sykehuset innhentet samtykke fra broren. Han hadde fått beskjed om at «risikoen ved inngrepet» ikke var «større enn ved operasjoner i sin alminnelighet».

Fotografi av operasjonsbord. Bak bordet står et skap med instrumenter og preparater
Operasjonsbordet på Sanderud sykehus. Foto: Sykehuset Innlandet HF, Sanderud 

Like etter gjennomboringen på venstre side av hodet oppsto det en blødning. Da blødningen stoppet etter 45 minutter, ble det boret på høyre side.

Død av indre blødning

Etter lobotomiinngrepet var Johannes «adskillig medtatt», men han kom seg og var ganske «kjæk» i fem–seks dager.

Så ble han plutselig «svært dårlig», står det i journalen. Dagen etter, én uke etter det hjernekirurgiske inngrepet, døde Johannes av «indre blødning» i hodet.

Av Per Haave
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. aug. 2016 21:28