print logo

Elektrifiseringen av hjemmet

Da elektrisiteten kom til Norge, var den som et «moderne mirakel». Men både forbrukere og myndigheter gjorde den raskt til del av hverdagen.

Tidlig på 1900-tallet var elektrisiteten noe helt moderne – et produkt av vitenskap og teknikk. Dagbladet brukte overskriften «Moderne Mirakler» i beskrivelsen av en elektrisk utstilling i Kristiania i 1908:

Man staar ligeoverfor en helt moderne Kraft, som rykker suverænt og skinnende inn i alle gamle Forhold. En uendelig Energi, der øser af selve Naturen – en Ild, der ikke hurtig og brutalt fortærer sin Næring, men som holder sig straalende og let i det usmeltelige Metal. Det hele er som et moderne Mirakel.

Elektrisiteten var uforståelig og overveldende. Gass og parafin ble gammeldags i sammenligning.

At man kunne få lys ved å skru på en bryter, ga assosiasjoner til det store mirakelet i 1. Mosebok: «Det skal bli lys! Og det ble lys.» Man grep til ord som mirakel og trolldom for å beskrive elektrisiteten.

Lyset kom først

Fra slutten av 1870-årene begynte enkelte industribedrifter i Norge å installere elektriske lysanlegg, og noen solgte en del av strømmen til alminnelig forsyning. Det første kommunale elektriske anlegget ble grunnlagt i Hammerfest i 1890 og leverte snart lys både til hjemmene og til gatebelysning. Kristiania fulgte etter i 1892 og snart mange andre byer. Strømmen ble brukt til drift av sporveier, til elektromotorer i industribedrifter og ikke minst til belysning.

Det elektriske lyset forandret og forenklet hverdagen. Tenk bare på all pussingen av lamper og lampeglass, fyllingen av parafin, irritasjonen når lampene slo seg vrange eller hushjelpen knuste glasset.

Disiplinering og frigjøring

Politiet noterte med interesse at lyssky individer trakk seg unna der det kom elektrisk belysning. Derfor ble gårdeiere oppfordret til å anskaffe elektrisk belysning i trappeoppganger og portrom der kriminelle gjerne oppholdt seg. De mørke portrommene var også en kilde til bekymring for sedelighetsforeninger.

Det elektriske lyset virket ikke bare disiplinerende, men også frigjørende. Det gjorde slutt på livet under parafinlampen der familien satt samlet med bøker, håndarbeid og lavmælt samtale. Disse timene har vært idyllisert, men kunne være temmelig konfliktfylte. Ofte fantes det bare én lampe, og for å spare parafin ble den gjerne slukket tidligere enn mange kunne ønsket seg. Heller ikke var det mulig å ta fram all slags litteratur når hele familien satt samlet.

Fra lys til utstyr

Elektrisiteten var meget kostbar til å begynne med, og i hjemmene ble den mest brukt til belysning på denne tiden. Det var mellomkrigstiden som var den store gjennombruddstiden for elektrisiteten i hjemmet (i byer og tettsteder).

Da kom elektriske kokeplater, strykejern, varmtvannsberedere og ovner i alminnelig bruk, og den elektriske komfyren gjorde sitt inntog i hjemmene.

Fotografi av reklame for komfyrmerket "Rex", der Henriette Schønberg Erken er fotografert i ferd med å bruke apparatet
Henriette Schønberg Erken i reklame for elektrisk komfyr. Foto: DEXTRA Photo/Norsk Teknisk Museum 

Den vanskelige «vippa»

Da kunne husholdningene også utnytte tariffene bedre. Det var vanlig å abonnere på en bestemt effekt (et visst antall watt), og det gjaldt å utnytte denne best mulig. Hvis man bare hadde elektrisk lys, var ikke det lett. Med elektriske apparater, og spesielt magasinkomfyren som man kunne lade opp om natten, ble det helt andre muligheter.

Mange husmødre ble eksperter på å utnytte effekten maksimalt. Men faren var at man overskred grensen. Hva skjedde da? Jo, da vippet det, det vil si at lyset begynte å blinke, og man måtte famle seg fram for å skru av en bryter.

«Det er ikke vår mening å klage. Vi vil bare anføre, at elektrisitetsverket sikkert ville stusse, hvis det fikk vite antallet stoler som er veltet, billeder som er revet ned, ben som er forstuvet, og vaser som er knust», skrev en innsender i Aftenposten i 1928 om resultatene av fomlingen etter bryteren.

Elektrisk husmorideologi

Elektrisiteten og de elektriske hjelpemidlene ble tatt imot med begeistring. Kvinneorganisasjoner førte an i arbeidet for elektrifisering av hjemmet.

Det passet godt med den husmorideologien som ble utviklet i mellomkrigstiden. Husmoryrket var et fag på linje med andre yrker. Husmødrene skulle ta i bruk ny kunnskap og nye produkter, og husmorarbeidet skulle rasjonaliseres og effektiviseres slik som industriarbeidet.

Elektrifisering av hjemmet forenklet husmorarbeidet, ga det høyere status og hadde hygieniske fordeler. Tenk bare på den elektriske komfyren. Hvordan hadde det vært før?

«For et arbeide daglig å legge i komfyren, daglig å bære inn ved eller koks og daglig å tømme ut aske! Jeg vil ikke snakke om sotete kjeler, og husmoren selv, blev hun ikke ofte sotet både her og der?» skrev Gerd Wiborg Thune, forfatteren av bestselgeren Vi som koker elektrisk.

Opplysningsarbeid

Det utviklet seg tette forbindelser mellom elektrisitetsverk, produsenter av elektriske apparater og kvinneorganisasjoner. De utgjorde et husholdnings-elektrisk kompleks.

Norske kvinners nasjonalråd nedsatte i 1919 en komité for elektrifisering av hjemmet, og på omtrent samme tid begynte Hjemmenes Vel å arbeide for saken. Metodene var i stor grad de samme: elektriske utstillinger, foredrag og informasjonsbrosjyrer.

Innflytelsesrike kvinner som fru høyesterettsjustitiarius Olga Thinn, Karen Platou, landets første valgte kvinnelige stortingsrepresentant, og fabrikkinspektør Betzy Kjelsberg var engasjert.

Husmorblader som Urd og Husmoderen presenterte elektriske apparater og deres muligheter. Elektroingeniører og teknikere fikk spalteplass i kvinnebladene, og utstillinger ble støttet økonomisk og med materiell av elektrisitetsverk. Husstellærerinner ble ansatt av elektrisitetsverk for å demonstrere det elektriske kjøkkenets muligheter.

Lite skepsis

Det var borgerlige kvinner og borgerlige kvinneorganisasjoner som førte an. Men arbeiderkvinnene var også interessert. En innsender i Arbeiderbladet i 1928 skrev at alle som hadde brukt elektrisitet i hjemmet, visste hvor viktig den var på kjøkkenet, og følte seg fattige når de måtte unnvære den på grunn av økonomien som alltid sto i veien for arbeiderkvinnene. Konklusjonen var at arbeiderkvinner måtte arbeide energisk for elektrisiteten.

Men skulle man ikke vente at noen var skeptiske til elektrisiteten og hevdet at den var farlig, at den iallfall ikke passet i hjemmet, at den hadde diffuse helsemessige skadevirkninger eller ganske enkelt stred mot naturens orden?

Jo, ut fra senere erfaringer kunne man vel det. Men slik var det ikke; det fantes ingen motstandere av elektrisitet i hjemmet. Det var fordi det fantes et skrikende behov. Det er når folk har det de trenger, at protestene mot det nye kommer.

Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. sep. 2016 11:07