print logo

Kvinners rett til arbeid

Er det rimelig at både mann og kone har lønnet arbeid når arbeidsløsheten er høy? Etter den økonomiske krisen i mellomkrigstiden måtte dette spørsmålet avgjøres av Høyesterett i 1939.

Restriksjoner mot gifte kvinners arbeid ble gjennomført overalt der den økonomiske krisen rammet i mellomkrigstiden. I noen land ble restriksjonene lovfestet. Det skjedde i liten grad i Nord-Europa og heller ikke i Norge. Men for LO og Arbeiderpartiet ble en innskrenkning av gifte kvinners arbeidsrett et middel i kampen mot voksende arbeidsløshet.

Press nedenfra

Det var press nedenfra som førte til at LO-kongressen i 1925 vedtok å motarbeide at både mann og hustru tok lønnet arbeid. Forbund og lokale foreninger merket den økende arbeidsløsheten på kroppen, og mange mente at gifte kvinner måtte vike plassen for arbeidsløse menn. Nå ønsket de at dette skulle bli hele fagbevegelsens linje.

Vedtaket ble gjentatt på kongressen i 1927, et år med store nedskjæringer i offentlige budsjetter. Dette ble starten på en mer offensiv politikk. I en rekke kommuner ble det gjort innskrenkningsvedtak, ofte med Arbeiderpartiet som pådriver. Partiets stilte seg bak fagbevegelsen og vedtok at oppsigelse av gifte kvinner skulle være praksis innenfor partiets egne institusjoner.

Stor oppsikt vakte det da formannskapet i Oslo kommune i 1928 vedtok ikke å ansette gifte lærerinner som hadde forsørger. Arbeiderpartiets representanter, mannlige så vel som kvinnelige, var pådrivere bak vedtaket. Dette var sterkt omstridt og samlet kvinner fra de øvrige partiene til felles protester.

Motstand mot vedtakene

Etter hvert vokste det fram en motstand mot innskrenkningspolitikken,også innenfor arbeiderbevegelsen. Partiets landskvinnekonferanse stilte seg i første omgang bak parti og fagbevegelse, men formulerte en forsiktig kritikk i 1933. I 1936 var protesten blitt prinsipiell og tydelig og splittet landskvinnekonferansen i to, med et knapt flertall for motstanderne.

Også AUF, partiets ungdomsbevegelse, vedtok en protest på landsmøtet i 1937. Her ble også en kvinne for første gang valgt inn i ledelsen som nestleder. Det var Rakel Seweriin, som var blant partiets tydeligste og mest utrettelige forsvarere av kvinners rett til arbeid.

Den praktiske virkningen av politikken var ikke betydelig, og alt i alt ble det først og fremst en symbolpolitikk. Som det ble påpekt av Johanne Reutz på LOs statistiske kontor, var det ikke mange jobber som ble ledige for menn dersom alle de gifte kvinnene ble sagt opp. Likevel førte det trolig til at enkelte kan ha utsatt å gifte seg for å unngå oppsigelse eller skjeve blikk på jobben.

Eksempelet Karen Olsen

Noen ble mer direkte rammet, og én av dem gikk til retten for å forsvare sin rett til arbeid. Det var den 29 år gamle Karen Olsen, fast ansatt ekspeditør i Oslo Samvirkelag fra 1932. Hun ble oppsagt i 1937, to dager før hun skulle gifte seg.

Karen Olsen, som nå het Johansen, ville ikke bøye seg. Med støtte fra sin fagforening, Handel og Kontor, og med advokathjelp fra LOs juridiske kontor gikk hun til sak mot arbeidsgiveren og vant en klar seier i Oslo byrett.

Arbeidsgiveren, Norges Kooperative Landsforening, godtok ikke avgjørelsen og anket saken direkte til Høyesterett. NKL hevdet at oppsigelsen var lovlig og i full overensstemmelse med vedtak i styret og en praksis som var blitt fulgt i organisasjonen i en årrekke.

Fotografi som viser kvinner oppstilt i to rekker, med arbeidsklær: forkle, pannebånd, noen med frakk
Ugifte kvinner i arbeid? Selsbakk Samvirkelags betjening. Fotografiet er udatert, men er sannsynligvis tatt på 1930-tallet. Også blant kvinnene i arbeiderbevegelsen var det mange som var imot at kvinner skulle beholde arbeidet når de giftet seg fordi de tok arbeidet fra mennene. Men i virkeligheten hadde dette liten effekt i kampen mot arbeidsløsheten. Foto: Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

En prinsipielt viktig dom

Høyesterett bekreftet byrettens dom mot NKL og slo fast at oppsigelse på grunn av ekteskap var usaklig og i strid med arbeidervernloven. Retten forsterket sin konklusjon ved å vise til en endring i arbeiderbevegelsens syn på dette spørsmålet i løpet av de siste årene. Også det faktum at saksøker var støttet av fagforeningen sin, ble vektlagt av retten.

Dommen hadde stor prinsipiell betydning og måtte veie tungt, også innenfor arbeiderbevegelsen. Den slo fast at individbaserte rettigheter, som retten til beskyttelse mot usaklig oppsigelse, ikke skal overstyres av utenforliggende hensyn som ekteskap.

Av Gro Hagemann
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. sep. 2017 15:38