print logo

Enkle graver – komplekse ritualer

I førromersk jernalder (500 f.Kr – 0) gravla de sine døde i enkle branngraver uten kostbare gjenstander, store hauger, røyser eller høye bautaer. Men ritualene og forestillingene omkring døden var likevel komplekse.

Store gravhauger og graver fulle av kostbare ting forbindes gjerne med høy status og rike og mektige slekter. I førromersk jernalder (500f.Kr–0) in­ne­holdt gravene kun få og enkle gjenstander og man bygget verken hauger eller røyser. Var det fordi folk manglet nødvendige ressurser? Var før­ro­mersk jernalder en tid preget av fattigdom?

Graver og samfunn

Hvordan et samfunn gravlegger sine døde er avhengig av kultur og tra­di­sjon­er. Enhver kultur har sine egne forestillinger om hva som er en god og riktig måte å gravlegge ulike mennesker på. Gravene trenger derfor slett ikke å avspeile verken samfunnets rikdom eller den dødes status.

En grav er gjerne et sluttprodukt av mange og langvarige ritualer. Langt fra alle slike ritualer etterlater fysiske spor. De kan likevel være svært kostbare, tidkrevende og storslagne.

Komplekse ritualer

I førromersk jernalder fortsatte kremasjonsgravskikken fra yngre bron­se­al­der (1100–500 f.Kr.). Å kremere et menneske fullstendig krever store res­sur­s­er, kunnskaper og riktig teknikk. Det er derfor mulig at kremasjoner ble utført av spesialister.

Den døde ble plassert på en nøye anlagt bålkonstruksjon, sannsynligvis fullt påkledd. Antakelig ble også mat og drikke med på bålet, for det er ikke u­van­lig å finne brente dyrebein i graver. Også andre brennbare gjenstander av tre eller skinn kan ha fulgt den døde. Kanskje ble det spist, danset og sunget i forbindelse med seremonien.

Etter at bålet hadde brent ned, ble noen håndfuller med brente bein samlet i et enkelt knytte av skinn eller tekstil, eller i et kar av tre, bark eller keramikk. Ofte fulgte større mengder trekull og aske med. Andre ganger ble de brente beina forsiktig plukka ut av bålrestene og rengjort først.

Urne som stikker halvveis ut fra en jordvegg
Gravurne in situ (slik den ble funnet) fra Herregårdsbekken i Porsgrunn i Telemark. Foto: Grethe Moell Pedersen/Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0

Av og til ble også fragmenter av små brente gjenstander av jern eller bein med i graven. Det kunne være for eksempel draktnåler eller beinkammer. Hva som skjedde med resten av beina som var igjen etter kremasjonen vet vi ikke. Kanskje ble de spredt utover åkeren eller sjøen?

Enkle graver

Knyttet eller karet med bein ble gravd ned i en grunn grop i jorda. De brente beina kunne også bli strødd utover bakken.

Deretter bygget man en to til fem meter stor flat steinlegging over stedet. Slike steinlegginger kunne være runde, trekanta eller firkanta. Steinene kunne legges i spiral- eller hjulmønster og ytterkanten kunne være tydelig markert. Noen ganger dekket en slik steinlegging flere graver.

Andre ganger ble bare en liten steinhelle lagt over gropa. Men ofte finner arkeologene ingen spor etter markering av grava. Den kan opprinnelig ha vært av tre, eller bare en liten haug av jord som siden har forsvunnet. Det er også mulig at enkelte graver ikke skulle være synlige.

Det var ikke viktig å uttrykke individuelle særtrekk i gravene. Kanskje var det ikke engang lov. Derfor var det antakelig heller ikke viktig at alle graver skulle være synlige for ettertiden.

Store likheter mellom gravene vitner om klare regler for hvordan de døde skulle gravlegges. Det kan også tyde på at det var små forskjeller mellom folk, men dette endres mot slutten av perioden.

Gravfeltet – et levende monument

Graver fra førromersk jernalder ligger sjelden alene. Hver lille bosetning hadde antakelig sitt eget lille gravsted som lå rett i nærheten av langhuset. Ettersom folk ofte flyttet bosetningen, ble gjerne ikke mer enn fire-fem personer gravlagt på samme plass.

Stort gravfelt, i forgrunn to steinsirkler på flatmark. En med eiker, og en spiralformet.
Fra utgravning av gravfeltet på Gunnarstorp ved Skjeberg i Østfold. Foto: J.S.N./Kulturhistorisk museum, UiO/CC BY-SA 4.0

Av og til oppstod større gravfelt. Noen av dem, som Gunnarstorp utenfor Fredrikstad i Østfold, hadde langt over hundre graver som lå tett i tett. Selv om hver enkelt grav var liten og unnselig utgjorde de til sammen etter hvert et mektig monument hvor stadig nye små gravminner ble tilføyd. Gravfeltet var derfor i stadig vekst og endring.

Antakelig tilhørte slike gravfelt en landsby i nærområdet.

Gjenfødelse gjennom ilden

Hovedtrekkene i gravskikken er de samme i yngre bronsealder og før­ro­mersk jernalder. Antakelig ble mange av de samme forestillingene omkring liv og død også videreført.

Det er mulig man trodde at kroppen måtte ødelegges og transformeres gjennom ilden for at sjelen skulle kunne frigjøres. Kanskje ble ideer om gjenfødelse og kretsløp uttrykt gjennom ulike former for sirkelsymboler i gravene.

Av Lisbeth Skogstrand
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. jan. 2016 11:16