print logo

Penger og finanssystem i Norge på 1700-tallet

Det fantes mange betalingsmidler på 1700-tallet. Omsetningen av dem gjorde at statsinntektene gjerne var innom private hender før de havnet i hovedkassen i København.

De viktigste betalingsmidlene i Norge var mynter, omsettelige gjeldsbrev, veksler og etter 1737 sedler. Også medaljer og sølvgjenstander var i sirkulasjon som betalingsmidler, men de måtte veies, siden de ikke hadde noen garantert vekt.

Like ens ble gullmynter, dukater, brukt i Norge. Få ble preget her til lands, og det var derfor som regel danske dukater som ble brukt. Likevel var det først og fremst småmynt som sirkulerte i Norge. Og militærvesenet var helt avhengig av dem, fordi det utbetalte lønninger hyppig til en stor mengde personer.

Daleren

En daler var en stor sølvmynt på ca. 28 gram med bilde av kongen på den ene siden og den norske løven på den andre. Det var den norske hovedmynten, og den var delt i 96 skilling. Daleren og skillemynten ble preget på Kongsberg av sølv som ble hentet opp fra gruvene. Norge produserte altså sine egne penger helt fra bunnen av.

Fotografi av riksdaler: sølvmynt. Portrett av Christian VI. Skrift: "Christian VI D.G. Rex Dan-Norv. V.G."
Bortsett fra på slutten av 1700-tallet ble det nesten ikke preget dalere i Norge i dette århundret. Den største mynten var 4 mark, det vil si 64 skilling. Bildet viser likevel en daler med Christian VI (1699–1746) fra 1733. Men det er en ganske spesiell daler, en såkalt reisedaler slått i København for bruk under kongens reise i Norge. Det ble preget slike dalere for alle kongene på 1700-tallet, og de hadde gjerne omskrift med mye skryt av nordmennene. Det mangler på denne, kanskje på grunn av kongens pietistiske livsholdning. Foto: Norges Bank

Daleren fantes også i de fleste andre europeiske land, unntatt England, med litt forskjellige navn som taler eller daalder (dollar er det samme ordet). Verdien lå i sølvet, og daleren var en internasjonal mynt som kunne brukes overalt. I Norge sirkulerte derfor også danske og særlig tyske dalere.

Fotografi av riksdaler: sølvmynt. Norsk våpenskjold: løve med øks. Skrift: "6 M 1733"
Den andre siden av reisedaleren. Reisedaleren er litt lettere enn en vanlig daler. «6 M» betyr seks mark, det vil si 96 skilling. Foto: Norges Bank

Pengesedler og veksler

Pengesedler fikk Norge først i 1737 (dvs. etter noen tidligere, kortvarige forsøk). De var utstedt av Kurantbanken i København, den første banken i Danmark-Norge. Norge fikk ikke egen bank før etter 1814. Sedlene kom fort i ganske alminnelig bruk, selv om bønder, iallfall langt inne i landet, var skeptiske til dem. For dem var ikke papir ordentlige penger, de ville ha sølv. Den som ville kjøpe tømmer av bøndene, burde derfor veksle sedler for å skaffe seg mynt.

Fotografi av pengeseddel. Skrift: "Naar forlanges, betaler Banquen i Kiøbenhavn Eet Hundrede Rixsdaler skriver 100 Rdlr udi Courant Myndt til den i hænde havende; Imidlertid Validerer denne Banco Sedel, Saa længe den er til, uden videre Paategning eller Endossement for ovenmeldte Eet Hundrede Rixsdaler, Valuta i Banquen annammet. Kiøbenhavn Ao 1772"
100 riksdaler kurant: pengeseddel fra 1772. Foto: Norges Bank

En fordel med pengesedlene var at de var greie å sende med posten. Også dukater var lette og ble sendt i brev. For kjøpmenn var pengesedler praktiske, men store forretninger ble gjerne gjort opp med veksler, altså gjeldsbrev. Vekslene kunne brukes som verdipapirer og selges, diskonteres, på børsen i København. Ved hjelp av veksler kunne kjøpmenn også få hånd om kontanter fra de offentlige kassene som de kunne ha bruk for i næringsdriften.

Kolorert tegning av postrytter på vei langs en fjord. Kirke til høyre, fjell til venstre
Pengesedler kunne sendes med posten. Postrytter på vei gjennom Hornindal i Nordfjord. Akvarell av J. F. L. Dreyer fra 1826. Foto: Billed­samlingen/Uni­ver­si­tets­biblio­teket i Bergen

Hovedkassene i Norge

På 1700-tallet var det tre hovedkasser i Norge: Zahlkassen i Kristiania for det sønnafjelske og stiftamtstuene i Bergen og Trondheim for det nordafjelske. Til disse kassene kom skatteinntektene (som fogdene hadde fått betalt av bøndene på tinget) og tollinntektene.

Fra disse kassene ble statlige utgifter betalt etter utbetalingsordre fra København. Men det kunne også bli gjort på lavere nivåer, dvs. en fogd eller tollkasserer kunne utbetale direkte til en person eller institusjon som hadde penger til gode av staten. Da ble kvitteringen i stedet sendt til Zahlkassen eller stiftamtstuene.

Statsinntekter på utlån

Overskuddet fra de offentlige kassene ble overført til hovedkassen i Danmark, Zahlkammeret i København. Det skjedde vanligvis på den måten at kjøpmenn som trengte kontanter, fikk utbetalt summer fra kassene mot å betale med en veksel som ble sendt til København.

På den måten skaffet kjøpmennene seg den slags penger som trenges i handelen, de fikk samtidig gratis kreditt, og staten fikk lettvint overført statsinntekter til København. Den som hadde størst muligheter til å gjøre seg nytte av denne kreditten, var zahlkassereren, bestyreren av Zahlkassen i Kristiania, som var den desidert største kassen.

Store kassemangler

Peder Holter, som var zahlkasserer fra 1760 til 1774, var samtidig en stor godseier og trelasthandler. Hans forretningsdrift gikk strålende mens han var zahlkasserer, noe som neppe var tilfeldig.

Hans etterfølger, svogeren Jacob Juel, drev i enda større stil, men fikk problemer med å betale tilbake til Zahlkammeret i København. Det endte med en manko på over en halv million riksdaler, som tilsvarte fem og en halv tønne gull eller halvparten av statsinntektene i Norge for ett år.

Bruken av statsinntektene

Av de norske statsinntektene på rundt én million daler i året ble omtrent halvparten brukt i landet, først og fremst til militærvesenet, mens resten ble overført til København. Dette har vært sett på som dansk utbytting, men kan også oppfattes som et norsk bidrag til driften av helstaten.

Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 24. mai 2016 13:19