Våren 1660 var Danmark-Norge i dyp økonomisk krise etter de såkalte Karl Gustav-krigene. Nå måtte utgiftene kuttes og inntektene økes.
Kongen ville skrive ut nye, store skatter. For å få gjennomført det måtte han kalle inn til et dansk stendermøte, med utsendinger fra adelen, geistligheten og borgerskapet. Utfallet av dette store møtet skulle bli enda mer dramatisk enn noen – antakelig også kong Fredrik 3. – hadde forestilt seg.
Adelen blir skjøvet til side
Adelen var villig til å kutte i utgiftene og var i og for seg enig i skatteutskrivningen. De ville bare ikke betale selv: Skattefritaket var et av deres helt grunnleggende privilegier. Dermed så det ut til at skattebyrden ville falle på dem som hadde dårligst råd – igjen.
Derfor samlet geistligheten og borgerne seg bak et nytt og dramatisk reformforslag: innføring av arvekongedømme, med en håndfestning som begrenset kongens maktutøvelse. Konsekvensen av dette forslaget ville være at adelen mistet makten til å velge konge og dermed også sitt viktigste grep om den politiske makten.
Unntakstilstand og kupp
Kongen nølte, men etter fire dagers diskusjoner erklærte han militær unntakstilstand i København, stengte byen og satte danske garnisoner i beredskap for å slå ned eventuelle opprørsforsøk. Adelen var nå under et voldsomt press, og den ga etter.
Den 13. oktober ble Fredrik tilbudt arveriket. Fire dager senere fikk han tilbake den håndfestingen han hadde undertegnet da han ble valgt i 1648, og den 18. ble han hyllet av en samlet stenderforsamling på slottsplassen.
Slik ble eneveldet innført i Danmark-Norge, med et statskupp der ingen kom til skade. Først i august året etter ble kongen hyllet i den andre delen av riket, Norge.
En moderne styringsform
Begrepet «enevelde» sier klart nok hva som var premisset for den nye forfatningen. Kongens makt var i prinsippet uinnskrenket, og legitimiteten var gitt ham av Gud. Men eneveldet var en moderne styringsform, tett knyttet til periodens samfunnsutvikling og omgitt av filosofiske og statsteoretiske begrunnelser.
For det første var eneveldet i langt mindre grad enn før et adelsvelde. Selv om adelsmenn forble sterke politiske og økonomiske aktører, ga eneveldet et helt annet rom for borgerlige embetsmenn: de kunne nå arbeide seg oppover i det offentlige hierarkiet fordi de var dyktige og arbeidsomme, ikke fordi de var av adelig byrd. Det betyr ikke at det ikke fantes dyktige adelige embetsmenn, men det åpnet seg rom for flere.
Makten på ett sted – og alle steder
For det andre innebar eneveldet en sterk sentralisering av makten. Et tilsynelatende paradoks i dette er at styringsapparatet spredte og forgrenet seg utover i samfunnet i en helt annen grad enn tidligere.
Få en kort innføring i administrasjon og forvaltning av Norge under eneveldet i NRK-videoen:
Det var nettopp hierarkiet som gjorde dette mulig: Den direkte forbindelsen oppover til kongen og den stadig større sentraladministrasjonen var betingelsen for oppkomsten av en mengde nye offentlige sektorer. I det kongen samlet all makt i sine hender, spredte makten seg vidt utover og strakte seg stadig lenger innover i innbyggernes dagligliv.