print logo

Ingenting var viktigere enn ekteskapet

De aller fleste mennesker som ble født i Norge i perioden mellom 1660 og 1780, ble født inn i jordbruket. Her var ekteskapet en avgjørende institusjon.

Landbruket var ikke like grunnleggende over hele landet på 1600- og 1700-tallet. Nordpå og på kysten levde svært mange av fiske, og mange såkalte fiskerbønder kombinerte næringsveiene. I enkelte områder ga gruvedrift arbeid til mange. Den samiske befolkningen livnærte seg ikke minst av reindrift. Bybefolkningen økte langsomt.

Men de aller fleste vokste opp, levde og døde som medlemmer av et bondesamfunn.

Ekteskapets funksjoner

Ikke bare var ekteskapet kjernen i et arbeidsfellesskap som også omfattet barn og tjenestefolk, det var også et sosialt fellesskap. Det husholdet som et ektepar bygget opp rundt seg, var også rammen om omsorgen for de gamle og syke. I fellesskap ble husholdene et sosialt nettverk som kunne ta hånd om noen av dem som var henvist til å søke hjelp hos fremmede, fordi de ikke selv hørte hjemme i et hushold som kunne fø på dem.

Ekteskapet var også rammen om overføring av ressurser mellom gene­ra­sjon­ene. Eiendommer gikk i arv, og lovene bidro til å holde jord­eien­dom­mer samlet gjennom bestemmelser som sterkt favoriserte førstefødte sønner og utelukket barn som var født utenfor ekteskap. Endelig var ekte­skapet en institusjon som var gitt av Gud, og som menneskene skulle holde hellig.

Illustrasjon av korsfestet Jesus som skuer ned på familie, kledd i sort, knelende, alle med prestekrager
Fra 1123 av forbød kirken i Roma prester å inngå ekteskap, men sølibatet ble aldri gjennomført i Norge. Her er et epitafium som viser en prest og hans familie. Minnetavlen er fra Melhus i Sør-Trøndelag og er sannsynligvis laget en gang mot slutten av 1600-tallet, da hodelin, krave og drakt var vanlig antrekk for gifte kvinner. Foto: NTNU Vitenskapsmuseet/CC BY-SA 4.0

En modell av samfunnet

Alle disse funksjonene gjorde ekteskapet og husholdet rundt det til en modell av samfunnet i stort. På samme måte som kongen sto over folket sitt, sto husbonden over husholdet. Alt som forandret balansen innenfor hus­hol­d­et, ble rapportert til øvrigheten og nøye registrert: fødsler, kon­fir­ma­sjon­er, dødsfall. Husbonden tuktet husholdet sitt med kongens velsignelse.

Samtidig pålå det husbonden å behandle folkene sine godt og kjærlig. Og ikke bare var farsrollen påvirket av kongemakten: Utvekslingen gikk begge veier. Det er et av de mest påfallende trekkene ved det gamle samfunnet at fars- og kongeidealene forandrer seg sammen, fra den strenge og autoritære rollen mot en mer følsom og lydhør holdning etter midten av 1700-tallet.

I et samfunn som investerte så mye i ekteskapet, var det naturlig at det ble behandlet med respekt av alle. Ekteskapsinngåelse var en høytidelig, offentlig sak. Seksuell omgang utenfor ekteskapet ble straffet hardt med bøter og offentlig ydmykelse. Barn født utenfor ekteskap ble døpt etter de andre, til spott og spe foran hele menigheten.

Det vesteuropeiske giftermålsmønsteret

Folk selv tok også ekteskapet svært alvorlig, og det gjorde de i hele Vest-Eu­ro­pa. I dette området giftet folk seg mye senere enn tilfellet var i resten av verden: Kvinner var ofte så gamle som 25 før de giftet seg, mennene enda litt eldre. Forklaringen på dette er at folk ikke inngikk ekteskap før de var sikre på at de hadde noe å leve av, i all hovedsak et jordstykke.

Unge mennesker gikk ikke rett fra barnerollen til ekteskapet, men var i tje­nes­te og arbeidet utenfor kjernefamilien i ungdomstiden. Dette mønsteret kan tolkes som en tilpasning til befolkningsveksten fra 1500-tallet av: be­folk­ningen i Vest-Europa fikk færre barn enn det globale gjen­nom­snit­t­et, men de barna som kom, fikk antakelig en litt tryggere oppvekst.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:58