Forbud mot sex før ekteskap

Sex før ekteskap, kjent som leiermål, var strengt forbudt i Norge på 16- og 1700-tallet. Likevel var leiermål et av de vanligste lovbruddene i perioden.

4. februar 1753 døpte tjenestepiken Petronelle sin sønn Frans Henrich i Christiania. I kirkeboken, der alle de døpte barna ble registrert, skrev presten ordet «uekte» bak guttens navn. Denne statusen markerte ikke bare at han var født utenfor ekteskap, men også at Petronelle og barnefaren, en soldat med navn Erich, hadde begått en kriminell handling.

Første leiermål

Straffen for første gangs leiermål skulle i henhold til Kong Christian 5s Norske Lov fra 1687 straffes med bøter på 6 riksdaler for kvinner og 12 riksdaler menn. Folks inntekter varierte mye avhengig av stilling og hvor og når de levde, men i 1711 var gjennomsnittlig årslønn for tjenestejenter på Østlandet 2,81 riksdaler, og for tjenestemenn 3,60 riksdaler. (Disse hadde kost, losji og klær i tillegg til ren betaling).

I tillegg til boten som skulle betales til fogden skulle lovbryterne stå offentlig skrifte i regi av kirken. Lovbryteren måtte da stå foran menigheten å tilstå sine synder og be om tilgivelse, som ble gitt av presten etter en formaningstale. Dette fungerte som en ren skamstraff.

Dersom man ikke kunne betale boten skulle man straffes på alternativt vis. Disse såkalte subsidiærstraffene ble stadig revidert, fra fengsel til gapestokk og tukthus.

Kong Christian 5s norsk lov. Foto: Nordfjord Folkemuseum

Praktisering av loven

Presten var forpliktet til å føre lister over barna som var døpt som uekte i kirken og levere dette til fogden som var ansvarlig for rettsforfølgelsen av barnets foreldre. Selv om lovene om leiermål var rettet både mot menn og kvinner var det lettere å rettsforfølge kvinnene enn mennene. En ugift gravid kvinne bar beviset på sin seksuelle handling med seg.

Når det gjaldt lovbruddet hor, det vil si utroskap i ekteskapet, var kjønnsforholdet motsatt. Flere menn enn kvinner ble rettsforfulgt for hor. Gifte kvinners barn var antatt å være deres ektemann sitt, med mindre det umulig kunne være tilfellet.

Petronelles straff

Ofte var det stor forskjell mellom hva loven sa og hvordan den ble praktisert. Etter at Petronelle hadde døpt sin sønn Hans Fredrich i Christiania 1753 ble hun ilagt en bot på 2 riksdaler. En slik straffereduksjon var svært vanlig. Økonomiske hensyn lå bak. Ved å redusere boten var det større sannsynlighet for at den ble betalt, og fogden slapp å ty til andre mer kostbare straffemetoder.

Det kan se ut som om Petronelle unnslapp å stå til offentlig skrifte for leiermålet hun hadde begått. I hvertfall ser det ikke ut til at dette har foregått i Christiania. For å slippe skammen ved å stå til offentlig skrifte i sin lokale menighet valgte mange å dra inn til byen for å skrifte. Kanskje kan Petronelle ha reist fra byen for å gjøre det samme.

Soldaters leiermål

Barnefaren, soldaten Erich, slapp straff for leiermålet han hadde begått sammen med Petronelle. Grunnen til dette var at soldater som følge av en forordning fra 1671 var fritatt fra straff ved sitt første leiermål. dette fritaket kunne imidlertid gjøre soldater til lette syndebukker i leiermålssaker. I Christiania, som var en garnisonsby, var omtrent 40 % av mennene som ble utlagt som barnefedre omkring midten av 1700-tallet soldater.

Gjentatte leiermål

For de aller fleste var leiermål en engangsforeteelse. Petronelle var imidlertid blant de få som ble dømt for gjentatte leiermål. Hennes histrorie er av de spesielle, og ikke typisk for leiermålslovbryterne, men viser leiermålslovens ytterste omfang.

I løpet av de neste fem årene fødte Petronelle sitt andre og tredje barn. Begge ble født utenfor ekteskap og begge hadde soldater som fedre.

Loven tilla ingen spesielle instrukser for det andre leiermålet, men boten Petronelle måtte betale var noe høyere gang nummer to, 3 riksdaler. Ved tredje gangs leiermål spesifiserte loven at kvinnen skulle straffes med kagstraff. Dette var en form for kroppsstraff der forbryteren ble bundet fast til en påle på et offentlig sted og pisket med ris på bar rygg. Denne strafformen var ikke lenger i bruk i Christiania på midten av 1700-tallet. Isteden ble alvorlige lovbrytere sendt til Christiania Tukthus som var opprettet i 1741. Nord i landet var tukthuset i Trondheim opprettet allerede i 1733. I Hordaland ble gapestokken brukt som straff ved gjentatte leiermål.

Tukthusets virkelighet

Tukthuset var ment som en forbedringsanstalt for løsgjengere og kriminelle, men hadde dessverre ikke den forbedrende effekten på de innsatte det var tiltenkt. Dette var også tilfellet for Petronelle som i 1765, 6 år etter at hun kom til tukthuset for første gang fødte nok et barn, datteren Anna Margareta. I likhet med mange andre barn født på tukthuset levde ikke Anna Margareta opp, men døde knapt 3 måneder gammel.

Det var ingen strengere straffer for leiermål enn tukthusstraff. Ytterligere lovbrudd kunne dermed straffes ved nytt opphold på tukthuset eller forlengelse av straffen dersom personen allerede befant seg der. Det ser ut til å ha skjedd med Petronelle som i løpet av de neste tre årene fødte ytterligere to barn på tukthuset, denne gangen med menn som også var innsatte der.

Christiania tukthus i Storgata 33, omkring 1910. Foto: Ole Martin Peder Væring. Eier: Oslo museum

Menns leiermål

Mennene som Petronelle fikk barn med virker å ha unnsluppet sin del av straffen for leiermålet. Dette har en todelt forklaring. Ett viktig moment er at fire av hennes partnere var soldater, som var unntatt straff så lenge dette var det første leiermålet de var tatt for. De ble isteden rapportert til sin regimentssjef som hadde ansvar for å følge opp saken.

Det andre har med Petronelles eget økende kriminelle rulleblad å gjøre. For en mann som var blitt tatt for tre eller flere leiermål var straffen hans avhengig av kvinnenes rykte. Dersom kvinnene var en «ubrøgtede møe, eller enke», at kvinnen var ansett som dydig, tilsa loven dødsstraff, men dersom kvinnen hadde rykte på seg ble straffen redusert til økonomisk straff og fengsel.

Mennenes straff kunne dermed reduseres grunnet Petronelles økende rykte. Lovens formulering var nok tenkt som et vern av ærbare kvinner, men i det splittet den kvinner inn i dydig eller udydige.

Å unngå straff

Det var flere metoder for å unngå å bli straffet for leiermål, især for menn. Ekteskapsmønstrene i perioden var en viktig årsak til at leiermål var så utbredt. Folk giftet seg relativt sent og det var en uenighet med myndighetene om når ekteskapet og dermed samlivet faktisk startet. I folketradisjonen holdt det med trolovelsen, mens for myndigheten var det vielsen i kirken som markerte starten. Fordi myndighetene ønsket å oppmuntre til vielse, var det mulig å forminske eller også unnslippe straff for leiermål ved å gifte seg.

Mennene unngikk straff ved førstegangs leiermål dersom de var i militæret. Noen forsøkte å benytte seg av denne løsningen i etterkant av leiermålet ved å la seg verve, men en lovendring i 1744 satte stopp for denne praksisen.

En annen vanlig metode var å reise bort. Dersom det var en reise de kom tilbake fra ble straffen bare utsatt. Men dersom de flyttet vekk eller var borte over flere år kunne det være vanskelig for fogden å følge opp, selv om han forsøkte.

Menn hadde også en unik mulighet til å tilbakevise påstanden om farskap og dermed unngå straff gjennom nektingsed. Ordningen var basert på befolkningens gudfryktighet da de sverget for Gud at de ikke var barnets far. Den ble imidlertid lite brukt, da mannen måtte ansees å være ærbar for å få lov til benytte nektingsed.

Avkriminalisering

Leiermål ble midlertidig avkriminalisert i 1771 av Struensee  og førstegangs leiermål ble endelig avkriminalisert i 1812. Kriminaliseringen av 3. gangs leiermål forsvant først med den nye straffeloven i 1902.

Emneord: Sosiale forhold Av Susann Holmberg
Publisert 26. feb. 2019 16:10 - Sist endret 11. des. 2023 20:17