Norsk sjøfart på 1700-tallet

En vårdag i mai 1785 seilte den norske skipperen Jean Borrely ut fra Arendal med et stort skip kalt De trende søstre. Sammen med en styrmann og 13 matroser satte han kursen mot Drammen hvor skipet skulle fylles opp med trelast. Fra Drammen seilte de videre til England hvor trelasten skulle selges og brukes i byggingen av nye hus, veier, broer, kaianlegg og skip.

De siste tiårene av 1700-tallet regnes som en gullalder for norsk eksport og sjøfart. I løpet av disse årene opplevde Norge en kraftig vekst i næringslivet, med stor etterspørsel etter norske varer og frakttjenester på det europeiske markedet.

Norge var rikt på tømmer, kobber, jern og fisk. Dette var alle varer det var behov for på det europeiske kontinentet, der befolkningsveksten etterhvert skjøt fart. Norsk trelast og metall ble brukt i utbyggingen av byer, flåter og infrastruktur, og norsk fisk bidro til å mette Europas befolkning.

På begynnelsen av 1700-tallet ble de norske eksportvarene hovedsakelig ført ut av landet på utenlandske skip, men i løpet av århundret ble transporten tatt mer og mer over av norskeide, norskbygde skip, og etterspørselen etter norske frakttjenester i Europa økte.

Krig i Europa, dansk-norsk nøytralitet

For de store europeiske sjøfartsnasjonene, som England, Frankrike og Nederland, var 1700- tallet et århundre preget av nesten konstant krig. Danmark-Norge klarte imidlertid å holde seg nøytrale gjennom store deler av århundret.  Årene fra Den store nordiske krig sluttet i 1720 til Danmark-Norge kom med i Napoleons-krigene i 1807, representerer en lang fredsperiode i dansk-norsk historie, som ga gode muligheter for økonomisk vekst.

Mens de store sjøfartsnasjonene i Europa opplevde tidvise begrensninger i sin skipsfart, enten gjennom blokader eller ved at skipene deres måtte brukes i krigføringer, var dansk-norske skip velkomne de fleste steder og kunne seile mer eller mindre trygt fra havn til havn. I løpet av 1750-tallet inngikk kongen i tillegg avtaler med flere av de nord-afrikanske landene for å sikre dansk-norske skip mot sjørøverangrep i Middelhavet.

Kart fra 1700-tallet
På 1700-tallet var de store sjøfartsnasjonene i Europa, som England og Holland, preget av nesten konstant krig.  Danmark- Norge klarte imidlertid å holde seg nøytrale gjennom store deler av århundret, noe som førte til gunstige forhold for økonomisk vekst. Kart: Jean Janvier: L'Europe divisee en ses Principaux Etats. 1762 (public domain)

Den norske handelsflåten

De gunstige økonomiske og utenrikspolitiske forholdene bidro til en kraftig vekst i den norske flåten i løpet av 1700-tallet.  Mens handelsflåten på begynnelsen av århundret besto av omkring 530 skip, hadde den i 1806 blitt mer enn tredoblet og besto da av omkring 1670 skip.

Langs hele norgeskysten utvidet kjøpstedene sine flåter. Noen av skipene ble kjøpt fra utlandet, men en stor andel var norskproduserte, bygget på lokale verft. De største sjøfartedistriktene i landet var Bergen og Aust-Agder, som hver var hjem for omkring 20 % av flåten.

Partsrederier

En vanlig måte å finansiere skipsbyggingen eller skipsinnkjøpene på var at flere gikk sammen og dannet partsrederier. På denne måten ble både kostnader og risiko spredd på flere parter og terskelen for å investere i skip var dermed ikke så høy. Partsrederiene muliggjorde en lokal finansiering av flåten og førte til at skipseierne kunne komme fra forskjellige samfunnslag, og at flere av skipene var i bondeeie.

Det var allikevel kjøpmennene som var de dominerende skipseierne. De kunne eie en eller flere parter i ett skip, eller hele skip alene. Det mest gunstige var å eie flere partere i flere skip, fordi man da kunne spre risikoen.

Maleri av båt
I 1806 besto den norske handelsflåten av omkring 1670 skip. Mange av skipene var finansiert gjennom partsrederier der flere gikk sammen om å kjøpe eller bygge nye skip. Maleri av John William Edy (1760–1820) «Heliesund Havn» fra ca. 1800 (public domain)

Skipperens rolle

Underveis på reisene var det skipperen som hadde ansvar for skipet og lasten. Han sto ansvarlig både ovenfor eksportøren og overfor rederen og måtte kunne legge frem et akseptabelt regnskap ved reisens slutt. Han var ansvarlig for skip og fraktinntektene ovenfor rederen og for last og salgsinntekter ovenfor eksportøren. Ofte eide skipperen også selv en liten part i skipet. Dette var en forsikring ovenfor de andre eierne fordi skipperen da hadde egen interesse av at reisen skulle være inntektsbringende.

Eksport

De norske kjøpstedene hadde mer eller mindre faste havner de eksporterte varene sine til. Grovt skissert eksporterte handelshusene i Bergen fisk til Middelhavet og Nederland og sild til Østersjølandene og Danmark. Handelshusene i Trondheim fulgte i stor grad det samme mønsteret som Bergen, men eksporterte i tillegg kobber til Nederland og trelast til Irland og Skottland.

Fra kjøpstedene på Sør- og Østlandet (fra Lindesnes til svenskegrensen) ble det i hovedsak eksportert trelast til England og Holland og jern og mindre trelast til Danmark. Det ble også fraktet store mengder fransk vin og brennevin til England. Som følge av stadige kriger mellom England og Frankrike er det sannsynlig at Norge her fungerte som en slags nøytral mellommann for salg av de franske varene på det engelske markedet.

Maleri av London
London ca. 1750, malt av Canaletto (1697-1768). På 1700-tallet var England den største importøren av norske trelast. Tømmeret ble brukt til utbygging av byer, flåter og infrastruktur. (public domain)

Import

Den viktigste varen de norske skipene hadde med seg tilbake til Norge, var korn som deler av landet var helt avhengig av å importere. Som følge av det danske kornmonopolet ble kornet stort sett importert fra Danmark.

Fra de andre europeiske landene hadde de med seg diverse forbruks- og hverdagsvarer som klær, grove tekstiler, salt, stenkull, stentøy, såpe, møbler og matvarer som ost, smør og flesk. Fra København og Amsterdam hadde skipene også med seg kolonivarer som sukker, tobakk, rom, kaffe og te, krydder som kardemomme, kanel og safran, fine tekstiler som silke og damask og fargestoffer som kochenille og indigo.

På grunn av en rekke statlige importforbud og fordi importvarene ofte var langt mindre plasskrevende enn eksportvarene, hadde de norske skipene ofte problemer med å få fylt opp skipene til hjemturen. Det var derfor ikke uvanlig at de seilte tilbake til Norge i ballast, eller med bare noen få varer i lasten.

Norske frakttjenester

Fra midten av århundret førte krigene i Europa til at de andre sjøfartsnasjonene måtte bruke større deler av egen flåte i krigføringen. De norske skipene fikk flere og flere transportoppdrag i utlandet, og prisene på de norske frakttjenestene steg.

Det lå dermed gode inntektsmuligheter i å transportere varer for andre land, og i løpet av 1700-tallet utviklet den norske sjøfarten seg fra først og fremst å være konsentrert rundt egen eksport, til å bli en helårsaktivitet der skipene kunne være borte fra hjemstedet flere år av gangen.

Et eksempel på dette er skipet Herlofs Håp, ført av Herlof Herlofson fra Arendal. I 1786 satte han kursen mot St. Croix i Karibien med blant annet 4 hester ombord. Fra St. Croix seilte han til København med sukker og derifra til Riga for å hente trelast som skulle selges i Frankrike og Spania, så seilte han tre turer mellom Galicia i Nord-Spania og Holland med salt før han reiste hjem igjen til Arendal. Reisen tok til sammen to år.

Blant Europas største

I 1807 var Danmark-Norge blitt en av Europas største sjøfartsnasjoner, hvor Norge hadde en flåte som var større enn Danmarks og hertugdømmenes flåter til sammen. Veksten i sjøfartsnæringen kan ses som en konsekvens av veksten i eksporten. Ettersom eksportørene økte sine fortjenester, fikk de råd til å investere i skip, og den norske flåten vokste.

I løpet av århundret utviklet sjøfarten seg til å bli en selvstendig næringsvei som i seg selv bidro til økonomisk vekst. For det første var sjøfarten inntektsbringende gjennom fraktoppdragene for andre land, for det andre var handelsflåten arbeidsplass for mange og for det tredje ga skipsbygging og skipsfart arbeidsplasser og vekst i andre næringer som produserte materialer og utstyr til skipene.

Krigsutbrudd 1807

Den gunstige posisjonen til norsk skipsfart tok brått slutt i 1807 da Danmark-Norge kom med i Napoleonskrigene på Napoleons side. Plutselig var landet i krig mot England som var den viktigste kunden for norsk trelast. Konflikten førte til nærmest full stopp i sjøfarten og til matmangel og økonomisk nedgangstid i Norge. I løpet av krigen kom deler av skipsfarten i gang igjen, men da krigen tok slutt i 1814, sto den norske flåten og den norske utenrikssektoren allikevel svært svekket tilbake og flere av de norske handelshusene gikk konkurs i de påfølgende årene.

Christiania havn
Christiania havn av John William Edy. Malt mellom 1800 og 1814. Tilhører Nasjonalmuseet. CC BY-NC 2.0

 

Av Nora Rodin
Publisert 21. feb. 2018 12:44 - Sist endret 4. mai 2018 13:36