print logo

Arbeidsinnvandring til glassverkene på 1700-tallet

Fra midten av 1700-tallet fikk vi glassverk i Norge for første gang. Glassblåserne måtte hentes fra utlandet og ble en ny gruppe arbeidsinnvandrere i Norge.

På de norske glassverkene arbeidet innvandrerne i de best betalte jobbene. Nordmennene befant seg nederst på rangstigen i jobber som både var dårlig betalt og helsefarlige. Dette mønsteret ble vedlikeholdt over flere generasjoner. Innvandrernes barn og barnebarn holdt godt fast på sin utenlandske identitet og beskyttet topp-posisjonene sine i glasshyttene.

 

 

Sju glassverk i Norge på 1700-tallet

I løpet av 1700-tallet ble det etablert sju glassverk i Norge. Det store fortrinnet ved å produsere glass i Norge var rikelig tilgang på energi  -  det vil si ved til å fyre opp glassovnene. Råstoffene som trengtes til glassproduksjon, kvartssand eller oppmalt kvarts og pottaske, var det heller ikke noe problem å skaffe. Men fagkunnskapene og ferdighetene som skulle til for å blåse glass fantes ikke her.

Svart-kvit attgjeving av tekning. Me ser hus og inventar i ei glashytte. På utsida ser med at det ligg rikeleg med tømmer stabla opp. I glashytta er mange arbeidarar i sving.
Glasshytte. Tegning etter gravering på Nøstetang-glass fra 1771. Mannen som jobber med veden utenfor glasshytta er nok en nordmann. Foto: ukjent

 

Uten innvandrere, ingen glassproduksjon

Glassblåserne måtte hentes utenlands fra. De ble rekruttert fra det tysktalende området og fra England. En del hadde med seg koner og barn og totalt kan det ha vært ca. 200 personer som innvandret. 

Glassblåserne var en selvbevisst håndverkergruppe. De var vant til å flytte fra glassverk til glassverk, og de visste hva de var verdt. Fikk de ikke tilstrekkelig gode lønnsbetingelser, kunne de alltids få seg jobb på et annet glassverk.

1241 Villas Vinter

Nordmennene sto på bunnen

Eierne av glassverkene ønsket å presse lønnsutgiftene ned, og derfor var de svært opptatt av å lære opp norske arbeidere. Mange nordmenn begynte som læregutter i glasshyttene, men bare noen ganske få lyktes med å bli utlærte glassblåsere. Nordmennene fikk stort sett i de dårligst betalte jobbene som å tørke ved eller å stampe, altså å knuse og blande sammen råstoff til glassproduksjonen. De utenlandske glassblåserne beskyttet yrket for seg selv og sønnene sine og saboterte opplæringen av nordmenn.

Svart kvit attgjeving av tekning. Detter er ein plasnsje som viser aktivitetar knyt til glasproduksjon. Ved figur 1 står tre menn og knuser noko med store hammarliknande reiskapar i eit trau. I figur to er det ein mann som jamnar skår utover i ein kasse.
Plansje som viser ulike arbeidsoppgaver og redskaper i forbindelse med glassproduksjon fra Den store franske encyklopedien (1751–1780). Under figur 1 og 2 ser vi stamping og sammenblanding råmateriale. Digitalisering: Michigan Publishing, University of Michigan Library

Språket som barriere og yrkesvern

De få norske glassblåserne som ble utlært på 1700-tallet hadde alle sammen fått opplæring på Nøstetangen eller på Hurdals glassverk. På disse verkene jobbet det både engelskmenn og tyskere. Arbeidsspråket må ha vært et slags blandingsspråk av engelsk og tysk trolig ispedd en god del norsk.

På andre glassverk hvor det bare arbeidet tysktalende glassblåsere, finner vi ingen norske glassblåsere før et godt stykke ut på 1800-tallet. Her ble nok det tyske arbeidsspråket brukt som et effektivt middel til å holde nordmennene utenfor yrket. 

Ingen rask fornorsking

Glassblåsernes holdt på sin utenlandske identitet gjennom mange generasjoner. «De have vedligeholdt Slegten ved indbyrdes Giftermaal, og de have saaledes bevaret sitt fremmede Blod temmelig ublandet», heter det i en beskrivelse fra 1859. Ved å studere giftermålsmønsteret litt nærmere, ser vi imidlertid at ekteskap med nordmenn ikke var helt uvanlig selv om de fleste valgte seg ektefelle innafor innvandrergruppa. Men det ser ikke ut til at ekteskap med nordmenn førte til rask fornorsking. Navneskikk og valg av faddere kan gi inntrykk av at det tvert imot var de norske ektefellene som ble en del av innvandrermiljøet.

Glassblåserne var opptatt av å markere sin utenlandske bakgrunn. Nordmannen duger ikke til å opplæres til glassblåser, slo hyttemesteren Frantz Landgraff fra Bayern fast i 1804. På denne tida var det et mindretall av glassblåserne som var født utenlands. De fleste hadde en far eller farfar som hadde kommet til glassverket som innvandrer, men selv var de født og oppvokst i Norge eller Sverige og hadde også i mange tilfeller en norsk mor eller bestemor. Til tross for oppvekst i Norge og norske slektsbånd kunne de bli omtalt i samtidige kilder som «tyskere».

Dyktige glassblåsere var utenlandske

Vi kan altså slå fast at en identitet som tysk eller engelsk ble opprettholdt over flere generasjoner. Flere forklaringer er mulige. Glassverkene var små samfunn i seg sjøl, med egne boliger, skoler og handelsboder. Men vi kan vanskelig karakterisere dem som innvandrerghettoer. Som regel var de norske arbeiderne i flertall ved verkene. Det sentrale er trolig den sterke yrkesidentiteten. Det å være en dyktig glassblåser ble koblet mot den utenlandske opprinnelsen både av glassblåserne sjøl og av omgivelsene.

Av Anne G. Minken
Publisert 25. nov. 2016 12:00 - Sist endret 12. juni 2017 09:29