print logo

Misjon på 1700-tallet: pietismen i verden

Pietismen ga støtet til en ny og systematisk misjons­virksomhet.

I 1705 reiste danske misjonærer til den danske kolonien Trankebar. Ti år senere ble det opprettet et eget misjonskollegium, og nå kunne man drive bred og systematisk misjon blant det som ble regnet som Danmark-Norges egne hedninger.

Misjonen i nord

Den norske pietisten Thomas von Westen ledet misjonen blant samene fra sin post som lektor i teologi ved katedralskolen i Trondheim, og han opp­rettet et eget Seminarium lapponicum for å utdanne et korps av misjon­sar­bei­de­re til arbeidet lengst nord i Norge. Virksomheten var intens og effektiv, og på 1730-tallet kunne man innføre den samme kirkeordningen for samene som den man hadde for rikenes øvrige befolkning.

Svart hvitt foto av portrettmaleri av Thomas von Westen, 33 år gammel ifølge innskrift på maleri
Den norske pietisten Thomas von Westen. Foto: Norsk portrettarkiv, Riksantikvaren/CC PDM

Større vanskeligheter hadde en annen norsk misjonær, Hans Egede, som misjonerte blant inuitene på Grønland i 15 år fra 1721. Den danske kolonien var i konstant økonomisk krise og sto i fare for å bli overtatt av hollenderne, men Egede spilte en viktig rolle i arbeidet for å beholde den på danske hender.

Selv var Egede plaget av forholdene og anstrengelsene, og i 1733–1734 døde de aller fleste kristne grønlenderne i en stor kopperepidemi. To år senere ga han opp og vendte tilbake til København. Der fikk han imidlertid opp­rettet et seminar og knyttet misjonen så tett til den øvrige dansk-norske virksomheten på Grønland at den kunne drives videre også etter hans tid.

Misjon som integrering

Misjonen var en viktig følge av pietismens gjennomslag, og den hadde store følger for den samiske og den inuitiske befolkningen. For dem ble ikke religionen bare allmenn ideologi, men kjerneelementet i en massiv kulturell integrerings- og likhetspolitikk drevet fra København.

I det dansk-norske samfunnet for øvrig fikk pietismen sine viktigste hånd­faste resultater i skolen, i utbyggingen av skolevesenet. Den var også viktig som vekkelsesbevegelse som grep både eliten og folket og inspirerte, i løpet av en tross alt ganske kort periode, både makthavere og opprørere.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 25. jan. 2016 17:49