print logo

Konfirmasjonen

Konfirmasjonsordningen innebar nye krav til skolegang.

I 1736 kom en viktig reform: innføringen av kon­firma­sjonen. Kon­firma­sjonen var ikke i seg selv noen stor nyhet; loven fra 1687 slo klart fast at unge mennesker ikke skulle motta nattverden dersom ikke presten hadde for­visset seg om at de hadde fått sin barnelærdom.

Denne barnelærdommen ville de da typisk ha ervervet seg gjennom prestens og klokkerens egen undervisning.

Litografisk reproduksjon av maleri som viser en undervisningstime i kristendom. Barn står i sirkel rundt underviseren, som har et strengt blikk
«En Catechisation», reproduksjon av maleri av Adolph Tidemand (1814–1876). Kristendommen ble undervist i form av spørsmål og svar: Martin Luthers Lille katekisme utkom i 1529. Foto: Nasjonalbiblioteket

Den personlige omvendelse

Konfirmasjonen, nattverden som den rituelle bekreftelsen av dåpspakten, var i og for seg en slags implisitt ordning allerede. Men med pietismen fikk den en ny mening: Mer enn noen annen kirkelig handling ble nattverden det som symboliserte det opplevde, individuelle forholdet til Gud.

Den første nattverden ble slik en markering av selve den personlige omvendelsen, nøkkelbegivenheten i det kristne menneskets livshistorie.

Fra barnelærdom til allmueskole

Konfirmasjonens nye betydning gjorde forberedelsen langt viktigere enn før. Og i konfirmasjonsforordningens paragraf 2 het det at ingen barn skulle antas til konfirmasjon før de hadde gått på skolen og skaffet seg den nød­ven­dige kunnskap om kristendommen. Der det ikke fantes skoler, skulle prest og klokker fremdeles stå for undervisningen, men likevel innebar denne forordningen at det ble stilt et helt allment krav om skolegang.

Den ble da også fulgt opp av nye forordninger om innføring av en norsk allmueskole i 1739 og 1741. Som Ståle Dyrvik har framhevet, er dette «en av de sentrale begivenheter i norsk historie på 1700-tallet».

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 8. jan. 2016 15:42