print logo

Den radikale pietismen

Pietismen fikk sterkt gjennomslag i Danmark-Norge både i samfunnets brede lag og i maktens innerste sirkler – men tidvis ble den vel utfordrende.

1700-tallets religiøse klima endret seg fra lydighetskult til moralkult, og hof­fet var i hvert fall ikke mindre preget av denne endringen enn omgivelsene. Det er på dette grunnlaget vi snakker om «statspietismen» som et særtrekk ved den dansk-norske historien i første del av 1700-tallet.

Men pietismen forble samtidig i essens noe annet enn kirkelig ortodoksi. Den plasserte seg litt annerledes i det religiøst-politiske landskapet enn den etablerte lutheranismen. For selv om den på et vis ble statsbærende og eta­b­lerte seg i skolevesenet, i omsorgen, på universitetene, i kirkene og i mi­sjon­en, hadde den en annen side som voldte myndighetene atskillig større besvær.

Her snakker vi gjerne om «radikalpietismen» i motsetning til statspietismen. Og i radikalpietismen kom lutheranismens egne røtter til syne på for­uro­li­gen­de vis.

Brødremenigheten

Den største og mest iherdige gruppen av radikalpietister i Norge var Brødre­menigheten, herrnhuterne, som historisk sett var ætlinger av før­re­for­ma­to­ris­ke bevegelser som husittene og de bøhmiske brødrene. Her­r­n­hu­ter­ne var en internasjonal bevegelse med sentrum på grev Ludwig Zinzendorfs gods i Sachsen, hvor de bygde sin egen by, Herrnhut, «Her­rens varetekt». De organiserte seg i «kor» eller grupper etter kjønn, alder og sivilstand; lederne for hvert kor overvåket kirketukten. Troslivet la tung vekt på den emosjonelle opplevelsen av religionen, og i helt spesiell grad på Jesu lidelse og død.

Herrnhuterne hadde ingen egen trosbekjennelse, men utmerket seg ved en del særegne ritualer, fra fotvasking, kjærlighetsmåltider og broderkyss til skikken med å fatte en mengde kirkelige avgjørelser ved loddtrekning; dette siste var en måte å legge spørsmålene i Kristi hender på. Til Norge kom de på slutten av 1730-tallet og organiserte egne menigheter i Kristiania, Bergen og Drammens-området.

Konventikkelplakaten

Herrnhutismen var en ytterst særegen form for pietisme og framsto som uforenlig med den offisielle kristendommen, selv i den pietistisk inspirerte utformingen den hadde fått på dette tidspunktet. Og det fantes tilsvarende, løsere bevegelser flere steder i landet. Det måtte komme en offisiell reak­sjon nå, og den kom med Konventikkelplakaten i 1741.

Konventikkelplakaten var en forordning som slo fast at alt religiøst for­sam­lings­liv skulle stå under statlig oppsyn. Konventikler var betegnelsen på små, gjerne private religiøse møter, og plakaten stilte dem under de lokale prestenes kontroll. Uordinerte predikanter skulle ikke lenger ha adgang til å reise omkring i rikene.

Pietismen blekner

Konventikkelplakaten var et forsøk på å renske ut den splittende, op­po­si­sjon­elle delen av pietismen uten å gi avkall på de fromhetsidealene som var blitt en så viktig del av tidens religiøse tenkning. Det lyktes i og for seg: Herrnhuterne og andre dissentermenigheter ble eliminert som trusler – i hvert fall for noen tiår. Men samtidig kan det sies at pietismen på denne tiden mistet noe av sitt tak på det offisielle troslivet. Statspietismen hadde sin storhetstid i Kristian den 6.s regjeringsperiode, som endte i 1746, og ble ikke siden den kulturelle drivkraft den hadde vært til da.

Det pietistiske tankegodset var likevel en viktig del av allmuens trosliv også i ettertid. Men pietismens særlige epoke i norsk historie er den første delen av 1700-tallet, da denne religiøse fribevegelsen først syntes å beseire den ortodokse læren, men med tiden viste seg å bli oppslukt av den.

Av Erling Sandmo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. mai 2017 12:46