print logo

Rettsoppgjøret i Norge etter den store nordiske krig

I 1716 ble en rekke nordmenn tiltalt og mange av dem dømt for å ha bistått den svenske okkupasjonsmakten.

Danmark-Norge deltok i den store nordiske krig mot Sverige i årene 1709‒1720. To ganger i løpet disse årene ble Norge invadert av den svenske hæren, i 1716 og i 1718. Begge ganger stod svenske styrker i lang tid på norsk jord og okkuperte deler av Østlandet og Trøndelag.

Etter invasjonen i 1716 ble flere nordmenn tiltalt for at de hadde sviktet troskapen de var pålagt å ha til den dansk-norske kongen, ved å ha hjulpet invasjonsstyrkene som veivisere eller ved å ha gitt dem informasjon. Vi kan si at de ulike straffesakene til sammen utgjorde et slags rettsoppgjør som skulle straffe dem som hadde sviktet og hjulpet fienden. Også før 1716 hadde den dansk-norske staten ønsket å hindre kontakt mellom nordmenn og svensker.

Ulovlig handel

Da den store nordiske krig brøt ut i 1709, ble all handel og kontakt over grensene mellom Norge og Sverige stanset. For dem som bodde i Norge, var det strengt forbudt å ha noen som helst kontakt over grensen.

Til tross for dette fortsatte bøndene langs grensen å handle med sine kontakter i Sverige. Det hadde de alltid gjort, og selv om de høye herrene var i krig, hadde ikke bøndene noe usagt med sine venner på den andre siden. Også under tidligere kriger hadde det vært slik «bondefred» langs grensen.

Myndighetene likte ikke bondefreden. I 1710 la stattholderen i Norge ned strengt forbud mot å handle eller sende og motta brev over grensen. Han fryktet svenske spioner og ville hindre at det ble ført inn mat og andre viktige varer til Sverige.

Fradømt alt

Forbudet ble gjentatt flere ganger de neste årene, på store plakater som ble hengt opp på offentlige steder. Straffen var tap av boslodd (alt en person eide) og selvsagt konfiskering av varene de hadde med seg. Grense­boere ble ved en rekke tilfeller arrestert for ulovlig handel. De solgte mat­varer og tobakk i Sverige og hadde gjerne med seg jern tilbake.

Plakat som etablerer et forbud mot handel med fienden, stilet fra kongen
Forbudsplakat mot handel med fienden, utstedt av Slottsloven i Norge i kong Fredrik 4.s navn i 1713. Denne ble slått opp og lest opp på offentlige steder. Foto: Riksarkivet/Stattholderarkivet/D IV, pk. 66

Dorette og Kirsten Olsdøttre fra Halden ble i 1712 dømt til å miste alt de eide, for å ha drevet tobakkshandel med fienden. Men siden det var vanskelige økonomiske tider – de var fattige og sa seg tvunget til å gjøre dette for å ha noe å leve av – ble dommen senere omgjort til de fire månedene de allerede hadde sittet i arresten på Fredriksten festning.

I 1712 klaget amtmannen i Smålenene (dagens Østfold) over at flere veier over grensen ved Øymark fremdeles var åpne, tross forbudet. Han var sikker på at de som bodde ved grensen, hadde jevnlig kontakt med bøndene på den andres siden. Forbudet ble gjentatt så sent som i 1717. Det er tydelig at myndig­hetene ikke klarte å få bukt med problemet.

Bistand til fienden

Etter at den svenske hæren forlot norsk jord sensommeren 1716, ble flere personer arrestert, mistenkt for å ha hjulpet fienden. Blant de tiltalte var Hans Møller, en kommunal tjenestemann i Christiania. Han ble stilt for retten sommeren 1716 anklaget for «collusion med swensken, da hand var i Christiania».

Møller var blitt arrestert og satt i jern på Akershus festning på bakgrunn av klager fra byens innbyggere straks svenskene som hadde okkupert byen og beleiret festningen, var reist. Han hadde hjulpet dem på forskjellige måter, blant annet ved å skaffe dem opplysninger om hvor byens innbyggere hadde gjemt pengene og varene sine.

Møller ble snart en slags medhjelper for den svenske ledelsen, og mellom­ledd mellom byborgerne og okkupasjonsmakten. Selv påstod han at han var uskyldig – og hadde blitt tvunget til samarbeid. En egen kommisjon ble satt ned for å dømme i saken. Den dømte ham til straffearbeid på livstid.

Kolorert tegning som viser Akershus festning fra Bygdøy (mest sannsynlig).
Akershus festning. Foto: Oslo Museum/CC BY-SA 3.0

Gikk fri

Samtidig med Møller ble også to andre menn fra byen arrestert og fengslet. Den ene var garveren Polycarpus Reimann, som eide huset hvor den svenske kongen Karl 12. hadde bodd. Den andre var den tidligere offiseren Friderich Storhammer. Han innrømmet at han hadde hjulpet svenskene med opplysninger om festningen og vannledningen dit og om veiene ut av byen, og at han hadde fått penger for å gjøre dette.

Det var svenskene som hadde oppsøkt Storhammer og presset ham for opplysninger. Hans Møller hadde fortalt kongen av Sverige om ham. Det ble han trodd på. Hverken han eller Reimann ble tiltalt for noe, og etter hvert ble de sluppet fri.

Plikt til kongen

Blant de tiltalte var også sognepresten i Hobøl, Lars Rasch, som høsten 1716 ble beskyldt for å ha gitt kong Karl og lederne for den svenske invasjons­styrken informasjon mens de overnattet på prestegården. Etterpå skulle han ha ført «farlig Correspondence» med fienden. Anklagen bygde på flere av hans brev som senere var blitt funnet av norske styrker, og opplysninger fra en lokal bonde.

Høsten 1716 ble Rasch derfor tiltalt for å ha «handlet imod sin Troskabs Eed og pligt, sin konge og sit Fædreneland». Interessant her er at hans troskap var en plikt han var pålagt som kongens undersått, og at den primært var direkte til kongens person. Den bygde også på eden han som embetsmann hadde avlagt til monarken. Først etterpå påpekte tiltalen at han ved å bistå fienden også hadde sveket fedrelandet sitt.

Lars Rasch ble til slutt frikjent. Retten trodde ham på at det han hadde skre­vet i brevene, bare var for å lure svenskene. Han la også frem flere attester på at han i virkeligheten hadde hjulpet den norske hæren med etter­ret­nin­g­er. Dessuten kom det frem at bonden som hadde angitt presten, var kjent for å være hans fiende. Denne rettssaken var den siste saken av denne typen som kom opp for retten.

Av Ola Teige
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. apr. 2016 00:53