Johann Heinrich von Schört – en tysker i Norge på 1700-tallet

Tyske innvandrere spilte en viktig rolle i Norges øko­no­miske utvikling – men ikke riktig alle.

Fra omkring midten av 1500-tallet og helt til 1814 var det en stor innvandring av tyskere til Norge. Det var i høy grad en eliteinnvandring av folk som hadde ferdigheter og kompetanse, som brakte nye ideer til landet, og som kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av det norske samfunnet. De tyske innvandrerne var offiserer, forstmenn, kjøpmenn, leger og ikke minst berg­verksfolk, både fagarbeidere og ledere.

Blant alle disse dyktige innvandrerne fantes det imidlertid en og annen som ikke helt holdt mål, som brakte forvirring og ikke klarhet, konflikt heller enn samvirke og økonomisk katastrofe i stedet for gull og grønne skoger. En av disse het Johann Heinrich von Schört.

Oberstløytnant og direktør

Schört var født i Kassel i Hessen i 1660 som sønn av den senere berg­haupt­mannen i Norge, Brostrup von Schört. Han hadde satset på en militær karriere, men var også utdannet i bergverksdrift i Harz. Han kom imidlertid ikke til å gjøre suksess i noen av delene. En senere underordnet minnet om det gamle ordspråket «fjorten håndverk – femten ulykker».

I 1709 begynte den store nordiske krig, og Schört gikk i dansk tjeneste. I mars 1711 ble han utnevnt til oberstløytnant i artilleriet, men noen måneder senere ble han på grunn av sin bergverkserfaring gjort til direktør ved Årdal kobberverk i Sogn. Dette var et lite kobberverk, grunnlagt tre år tidligere, etter at det var funnet noen små gullstuffer blant kobbermalmen. Gruvene lå blant høye fjell 1500 meter over havet, noe som skapte meget krevende forhold.

person som klatrer opp mot gruvehull i steil fjellvegg
Gruveinngangene i Årdal lå høyt over bakken. Her klatrer forfatteren opp til en av dem. Foto: B.I. Berg/Norsk Bergverksmuseum 

Optimistiske meldinger og metode

Schört kom til Årdal høsten 1711, til et bergverk i krise. Malmen var en over­flateforekomst og ble borte når gruvene ble dypere. Derfor var de fleste gruvene innstilt og arbeidsstokken sterkt innskrenket. Men Schört mente malmen ville vise seg igjen i gruvene, og påsto at man ville kunne skille ut gullinnholdet bare man brukte «den ungarske metode». I 1713 forespeilet han Rentekammeret i København, som hadde ansvaret for kobberverket, en fremtidig årsproduksjon på 400‒500 skippund kobber (ca. 70 tonn). Året etter opplyste han at det var malm nok i fjellene til flere smeltehytter.

De andre funksjonærene forklarte at Schörts optimisme var basert på den antakelsen at forholdene i Årdal var slik han kjente fra andre steder i Europa, «lige som der altsaa og her». Ut fra en sammenligning med det saksiske St. Annaberg hadde han f.eks. kommet fram til at Blåberget, der flere av gruvene lå, var delt i lag som inneholdt koboltbly, tinn, kobber, sølv og gull. Den skodda som ofte hang over Blåberget, mente Schört var «wittringer», skyer som ble tiltrukket av malmen i fjellene. Schört kunne derfor stå nede ved smeltehytta og påvise hvor i fjellet det var malm.

Samtidig arkitektonisk tegning over smeltehytta
Tegning av smeltehytta. Foto: Riksarkivet

Centrum metallicum

Schörts geologiske oppfatninger var temmelig mystiske. Flere ganger viste han til alkymisten Paracelsus. Schört mente metallene steg oppover i bergene og samlet seg på høye steder, som Gotthartsberget i Sveits og fjell i Ungarn, Schlesien og Bøhmen. Da var det meget enkelt å vite hvor det var malm i Årdal: Hurrungane, et av de mest alpine fjellområder i landet.

Hurrungane og fjellene sør for dem var nettopp et slikt «promontorium» eller «centrum metallicum». Malmforekomstene i Årdal hørte til vestsiden av dette. Hurrungane var også lagdelt. Øverst var det kobber, og deretter fulgte lag med bly og andre metaller samt edelstener. Fjellene inneholdt også gedigent gull ‒ mente Schört.

Stor satsing

Schört gjorde slutt på den forsiktige linjen som tidligere var praktisert. De innstilte gruvene ble tatt opp igjen, kostbare byggeprosjekter satt i gang. Flere ekspedisjoner ble sendt for å skjerpe i Hurrungane, de la engstelig av gårde over snø og breer. Gruvene var imidlertid like tomme, og det øko­no­mi­s­ke resultatet katastrofalt. Bare på grunn av offentlige tilskudd kunne verket holde det gående.

Schört klaget over at han ble «contradisert» av sine underordnede funk­sjo­nær­er. De klaget på sin side over direktørens «absolutte vilje». I 1718 skrev en av dem at når han påpekte at direktøren ikke fulgte reglementet «blifver han som avsindig truer strax med Sticken, Hugen og Skyden».

Kongelig begeistring, dårlig resultat

Rentekammeret var skeptisk, men Schört greide med sine optimistiske mel­din­g­er å få kongen, Frederik IV, til å tro på mulighetene i Årdal. I 1719 meldte han for eksempel at det var funnet et nytt meget lovende skuff, som var verdt 73 millioner riksdaler. I 1720 døde imidlertid Johann Heinrich von Schört. Men optimismen han hadde skapt, samt interesse fra engelske sel­skap­er, gjorde at kongen drev verket videre for egen regning, bokstavelig talt.

Etter at Frederik IV døde i 1730, sørget Rentekammeret omgående for at verket ble forpaktet bort. Det ble, som man kan tenke seg, ingen suksess. I 1734 ble verket innstilt. Fra 1708 til 1731 var over halvparten av drifts­kost­nad­ene blitt dekket ved offentlige tilskudd. Tapet hadde vært over 70 000 riks­daler. Uten Schörts inntreden i 1711 ville det meste av den senere historien trolig vært unngått, for da var driften i ferd med å stanse opp.

Emneord: Økonomi og teknologi Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. des. 2023 20:57