Bruken av norske fjell som råstoffkilde til redskaper og gjenstander startet da landet ble isfritt for rundt 11 000 år siden og de første menneskene hadde begynt å bosette seg langs norskekysten.
Menneskene som kom til denne kysten, var vant til å bruke flint som råstoff til redskaper. Flint finnes ikke i fast fjell i Norge, men kan likevel dukke opp på strender langs kysten vår.
Flinten var kommet dit på slutten av siste istid, fastfrosset under isfjell som hadde drevet opp til norskekysten fra Østersjøen. Isfjellene smeltet, og flinten ble liggende igjen. På strendene plukket steinaldermenneskene den med seg. Fremdeles kan en finne flint langs strendene våre.
Norsk stein brukt i steinalderen
Menneskene ble fort flinke til å finne andre typer stein som egnet seg like bra som flint til piler, økser og kniver. Stein ble plukket opp langs elver og strender eller brutt løs fra fjellet. I Nord-Norge var det lite flint å finne i utgangspunktet. Der benyttet de hele tiden lokal chert og kvartsitt som hovedråstoff.
Det er funnet små og store steinbrudd fra steinalderen i hele Norge. Disse ligger både på ytterkysten, i innlandet og på høyfjellet. Steinaldermenneskene brøt ut steinen ved å hamre løs med annen stein direkte på fjellet. I tillegg kunne de bruke kiler og ild. Emner til redskaper ble grovt tilhugget på stedet. Så ble stykker og knoller fraktet bort. Råmateriale og emner kunne bli fraktet eller byttet over store avstander.
Skarpe egger
Redskaper som trengte skarpe skjæreegger og odder, ble laget av flere typer bergarter:
- bergkrystall
- røykkvarts og annen kvarts
- finkornete kvartsitter
- kalsedon
- jaspis
- rhyolitt
I yngre steinalder tok de i tillegg i bruk skifer som de slipte til pilspisser og kniver. Mens flint, bergkrystall, chert og kvartsitter vil bli ubrukelige etter skade på egg, vil en egg av skifer kunne slipes opp på nytt dersom en skulle være uheldig.
Sterke økser
For omtrent 10 000 år siden begynte de å lage økser av lokale bergarter, blant annet
- grønnstein
- hornfels
- amfibolitt
- metarhyolitt
- diabas og andre basalter
Disse bergartene er finkornete, ofte tette, elastiske og tunge. De ble først hugget til riktig form og størrelse, deretter ble noen fullstendig slipt, mens andre kun fikk slipt egg. Slipingen foregikk på slipeplater og slipesteiner av finkornet sandstein eller kvartsitt.
Byttehandel med stein i steinalderen
På Vestlandet finnes det to store steinbrudd som var i bruk i rundt 4000 år. Rundt 400 m3 stein er brutt løs fra hvert av disse. Noe av steinen ble fraktet flere hundre kilometer, selv om det fantes like godt råstoff nærmere hjemstedet.
Dette viser at steinhuggerne var svært bevisste på hvilken stein de ønsket å bruke. Kanskje tilla steinaldermenneskene også steinen egenskaper ut over dens fysiske kvaliteter? Kanskje var det viktig at steinen kom fra nettopp det ene bruddet?
I flere tusen år holdt en seg med økser laget av norsk stein, men ved overgangen til yngre steinalder dukker det på nytt opp flintøkser. Slipte flintøkser ble da importert fra Sør-Skandinavia. Kanskje ankom flere økser med innvandrende mennesker som også tok med seg kunnskapen om å holde husdyr og dyrke jorda? Kanskje fungerte flintøksene som byttevare mellom grupper av bønder og jegere/sankere? Vi ser at enkelte av flintøksene ble hugget opp etter bruk og benyttet som råstoff til piler og kniver.
Ved overgangen til jernalder
For rundt 2500 år siden var det ikke lenger vanlig å bruke stein til redskaper som pilspisser og kniver. Noen økser og klubber, fiskesøkker og slipestein ble ennå laget av stein, men stort sett overtok jern for stein.
Imidlertid ble stein nå råstoff til større redskaper. Kleberstein ble formet til boller og kar, og glimmerskifer ble brukt til kvernstein.