print logo

Håndverk og teknologi

Eldre steinalders teknologi brukes som bilde på primitive verktøy. Sannheten er at få av dagens mennesker vil vært i stand til å lage de samme redskapene som Homo erec­tus lagde for 1,2 millioner år siden.

Få ting varer evig. Fra eldre steinalder er nesten alt menneskene lagde, for­svun­net. Det som er igjen, er som oftest av stein. Men det er ikke derfor det heter steinalderen.

Steinalder

Navnet har perioden fått fordi menneskene lagde skarpe verktøy av stein. Disse er bevart. Vi vet derfor svært mye om kutte- eller huggeverktøyene deres og langt mindre om alle andre deler av teknologien deres.

Steinverktøyet viser en avansert teknologi, dersom man er trent til å forstå håndverkstradisjonen bak gjenstandene. Verktøyet i stein var bare en liten del av hele deres materielle kultur. De fleste tingene som de lagde, var av tre, bein, gevir, bark, skinn, sener og så videre.

I sjeldne tilfeller er også rester av slik teknologi bevart. Slike funn viser oss en vakker og fremmedartet formsans. Steinalderens utstyr utstråler dyktig håndverk og suveren kontroll med råmaterialet.

Fotografi av steiner: sammenlimt hoggeavfall, slipestein, og øksehode
Til venstre på bildet ligger sammenlimt huggeavfall etter framstilling av en øks lik de til høyre på bildet. Øksene er laget av bergarten diabas. Huggeavfallet gir mye informasjon om håndverksteknikken. På midten av bildet en slipeplate av sandstein som ble brukt til å slipe økseeggen. Foto: Erik Irgens Johnsen/Kul­tur­historisk museum, UiO/CC BY-NC-ND 3.0

Åndskraft i hugget stein

Steinmaterialets uforgjengelighet har ikke bare bidratt til at redskapene er bevart. Alt avfallet fra redskapsproduksjonen kan også gjenfinnes. Ved å studere både redskapene og avfallet fra produksjonen kan man få meget detaljert kunnskap om hele håndverksprosessen og ikke minst om den tankeverdenen som produksjonen var del av.

I våre dager skaper man gjerne ved å bygge opp. I steinalderen skapte man ved å ta vekk. Råemnet ble tilpasset ved at man systematisk slo vekk deler av det, inntil man hadde fått den formen man ønsket.

Dette høres kanskje lett og liketil ut. Sannheten er at få av dagens men­nes­ker er i stand til å gjenskape redskaper på det nivået som selv våre fjerneste forfedre mestret. Langt mindre på det nivået som Homo sapiens oppviste i Norge i den eldre steinalderen.

Flint og stein – som sild og fisk

Flint var den steinsorten som var mest populær til kutteverktøy. I stein­alder­arkeo­logien er den i en klasse for seg. Denne bergarten finnes ikke i fast fjell i Norge. Den måtte enten importeres fra Danmark og Skåne, eller så kunne man plukke opp knoller på stranden, der isen hadde fraktet fast­frosne flintknoller mot norske strender.

Slik strandflint finnes det mye av rundt Oslofjorden, langs sørlandskysten vestover til Boknafjorden og i noe mindre grad langs kysten av Sør-Trøn­de­lag. Andre bergarter som vi finner i fast fjell i Norge, var imidlertid også mye brukt.

Til økser var diabaser, basalter, hornfelser og kvartsittiske bergarter po­pulære. Til mindre eggverktøy foretrakk man gjerne kvartsitt, kvarts, jaspis, rhyolitter – og selvfølgelig flint.

Steinbrudd

På enkelte steder fant steinalderens mennesker særlig viktige årer med godt råmateriale. Her drev man regulær gruvedrift. Med ild og vann sprengtes råstoff ut av grunnfjellet.

Bruddstedene Stakaneset og Hespriholmen på Vestlandet er de to mest berømte. Mindre brudd er kjent fra mange andre steder i landet. Flere av bruddene ligger øde til. Også i steinalderen var de vanskelig tilgjengelige.

Godt råstoff kunne skaffes ad enklere veier. Likevel ble disse bruddene fore­truk­ket. Det kan tyde på at det ikke bare var den tekniske kvaliteten på rå­ma­te­rialet som var av betydning, selve stedet kan også ha vært viktig som helligdom eller som minnested.

Av Håkon Glørstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. okt. 2017 13:36