Den danske kulturelle innflytelsen var fortsatt stor i mange år etter 1814, og i økende grad omstridt. Politisk gjaldt det å stoppe ethvert svensk forsøk på «amalgamasjon» – altså «sammensmeltning», forstått som forsøk på å styrke den norsk-svenske unionen. Denne tenkningen varte lenge og kom blant annet tydelig til uttrykk mot slutten av 1800-tallet, da Noregs Ungdomslag lanserte slagordet «Ut or unionane».
To eksempler fra midten av 1800-tallet belyser det konfliktfylte forholdet Norge hadde til de skandinaviske nabolandene: torgslaget og de dansk-tyske krigene.
Torgslaget om nasjonaldagen
Et av mange uttrykk for motstanden mot norsk-svensk sammensmeltning var kampen om nasjonaldagen og hvorvidt 17. mai skulle feires. Carl Johan, svensk og norsk konge fra 1818, forbød den norske feiringen av 17. mai i 1828. Året etter ble ansatsene til en feiring av 17. mai på Stortorget slått ned med militærmakt.
I dette såkalte torgslaget ble soldater sendt mot de norske 17. mai-rebellene, blant dem Henrik Wergeland. Myndighetenes håndtering førte bare til større oppslutning om feiringen av 17. mai i Norge.
En broder i nød
Det unge Norge hadde nok med å bygge seg sin egen nasjon. Da skandinavismen som ideologi og bevegelse gjorde sitt inntog, først i Danmark, siden i Sverige, var mange fra norsk side svært avvisende til prosjektet. Skandinavismen ble tydelig preget av den dansk-tyske konflikten om hertugdømmene Slesvig og Holstein, som førte til to kriger, i 1848–1851 og 1863–1864.
I 1863 erklærte Preussen og Østerrike krig mot Danmark, og krigen endte i 1864 med at danskene måtte avstå Slesvig og Holstein. Danmarks areal ble drastisk redusert – igjen – men tapet av de to hertugdømmene smertet mer enn forrige tap: tapet av Norge 50 år tidligere.
Henrik Ibsens dikt «En broder i nød!» fra desember 1863 er en rammende beskrivelse av skuffelsen mange følte etter at de skandinaviske løftene om å hjelpe de danske brødre ikke ble fulgt opp da Danmark ble angrepet fra tysk side.
De ord, der flød, som om de kom
fra hjertet lige hid, –
de var da kun en frase-flom;
og nu er tørkens tid!
Det træ, som blomstrings-løfter gav
i festens solskinsvæld,
det står, af stormen kvistet af,
som kors på Nordens ungdoms grav,
den første alvorskveld!
Slesvig var delvis dansk, og nordslesvigerne holdt fast ved en dansk identitet – helt til gjenforeningen etter en folkeavstemning i 1920. Norge etter 1814 hadde ikke den samme danske tilknytningen, til tross for at mange embetsslekter opprinnelig kom fra Danmark. En norsk identitet og et norsk nasjonsbyggingsprosjekt kom derfor i forgrunnen, men ble farget av kontakten og striden med «de skandinaviske brødrene».