print logo

Embetsmennenes stat

Den mektigste gruppen i det norske samfunnet det meste av 1800-tallet var embetsmennene. De var ikke mer enn et par tusen, men hadde stor innflytelse.

Perioden mellom 1814 og 1884 i norsk historie kalles ofte «embetsmanns­staten». Startpunktet var Grunnloven av 1814, som ga embetsmennene en sentral rolle, og sluttpunktet ble 1884, da begynnelsen på et parlamentarisk styresett markerte embetsmannsstatens fall.

Embetsmennenes glanstid var perioden fra 1840-årene til om lag 1870.

Behersket alle statsmakter

En embetsmann var per definisjon en som var ansatt for å styre den norske staten, enten i den utøvende makt – regjering og statsapparat – eller den dømmende makt – rettsapparatet. Store deler av 1800-tallet dominerte embetsmennene til dels, men sjelden helt, den lovgivende makt som valgte representanter til Stortinget.

Embetsmennene var den styrende eliten i det norske samfunnet, politisk, administrativt, sosialt og kulturelt.

Grunnloven ga embetsmennene to fordeler. De ble som eneste gruppe gitt stemmerett i kraft av sitt yrke (andre fikk stemmerett i kraft av å besitte eiendom eller næringsborgerskap), og de fikk lovbeskyttelse idet de ikke kunne avsettes uten ved lov og dom. Embetsmennene hadde fram til 1925 en egen embetsrang, gjengitt i statskalenderen.

Få konkurrenter

Embetsmennenes sterke politiske og sosiale posisjon skyldtes også at de i utgangspunktet knapt hadde sterke konkurrenter. Adelskapet ble avskaffet av Stortinget i 1821. Det næringsdrivende borgerskapet var lenge svakt; den tidligere så sterke kjøpmannsstanden var svekket etter krigene fram mot 1815. Middelstanden for øvrig var lenge liten, og bøndene fikk større innflytelse senere.

Nasjonens overlærere

Embetsmennene kan, nærmest bokstavelig, og i alle fall i egne øyne, kalles nasjonens overlærere. De hadde høy og nokså ens utdannelse fra universitetet (offiserenes utdannelse var litt annerledes enn andre embetsmenns) og var nesten alene om å ha slik utdannelse.

Dette ga dem et sosialt og kulturelt fortrinn. Professorene på universitetet var embetsmenn, likeså lærerne ved de høyere skolene. Lærerne ved allmueskolen var det derimot ikke, og da disse ble mange nok over midten av århundret, utgjorde de en opposisjon mot embetsmannsstaten.

Kulturelt fellesskap

I 1800-tallets standssamfunn var også embetsstanden den eneste samfunnsgruppen eller standen som hang godt sammen, blant annet fordi de gjerne flyttet rundt i landet som del av en embetskarriere.

Embetsmennene var også knyttet sammen gjennom sterke familiebånd, på tvers av geografi og yrke. De var prester, prokuratorer (advokater), dommere, de administrerte sentralt og lokalt (helst jurister), de var lærere på universitetet og i den lærde skolen, leger og offiserer.

Kolorert trykk av maleri som viser en rettscene: embetsmenn sitter bak en pult og tiltaler en stående person. Folkemengde sitter langs veggene
«En Retsscene paa Landet», basert på tegning av Adolph Tidemand, 1858. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/CC BY-NC 3.0

De hadde en felles, urban og europeisk orientert kultur, selv om mange av dem gjennom nasjonalromantikken, men på egne premisser, også dyrket norsk kultur og den norske bonden som nasjonalt ideal.

En legitim elite?

Embetsmannsstaten sto sterkt også fordi embetseliten hadde en viss legitimitet. Embetsmennene var etter hvert forholdsvis ukorrupte. De ledet en storstilt utbygging av kommunikasjoner og institusjoner som kom hele befolkningen til gode.

Styret var et stykke på vei demokratisk, stortingsrepresentantene var jo utpekt i valg. Samtidig favoriserte valgprosessen embetsmennene. De stemmerettskvalifiserte etter Grunnloven måtte avlegge ed til konstitusjonen for å bli berettiget til å stemme. Valgene var indirekte, man valgte først valgmenn, som deretter valgte representanter til nasjonalforsamlingen. Valgene var åpne og ikke hemmelige.

Det var sterke motforestillinger mot å stifte partier, fordi det ville fremme særinteresser, spesielt økonomiske. Det var sågar forbud mot slikt fra 1828 til 1842. Embetsmennene anså seg som hevet over særinteresser og hadde på alle trinn av valgprosessen fordel av sin utdannelse og kunnskap og sine retoriske evner.

Opposisjon

Embetsstyret møtte likevel motstand gjennom hele perioden. Opposisjonen på Stortinget bestod først av kjøpmenn, som ikke så sine interesser tjent med embetsmennenes liberalistiske næringspolitikk og heller ønsket beskyttelse mot konkurranse.

Fra 1830-årene ble bøndene en maktfaktor på Stortinget. Deres politikk var dels knyttet til egne næringsinteresser, som tollbeskyttelse for landbruksvarer, dels til demokratiske elementer som allmenn verneplikt og lekmannsjury i straffesaker istedenfor bare jurister.

Bondeopposisjonen fikk fra om lag 1850 allierte i form av akademikere på Stortinget, en allianse som skulle komme til å sprenge embetsregimet. En bred støtte til bøndene kom også fra den omfattende bondevennbevegelsen i 1860-årene.

Fotografi, portrett av Ole Jacob Broch
Ole Jacob Broch (1818–1889) var professor i matematikk, skrev lærebøker og var politiker i bystyret i Christiania og på Stortinget. I 1883 hadde Stortinget stilt regjeringen for riksrett: Stortinget ønsket at regjeringsmedlemmene skulle være ansvarlige overfor folkeforsamlingen. Christian Schweigaards kortvarige regjering forsøkte å løse konflikten. Da denne regjeringen måtte gå av i juni, ba kongen Broch om å danne ny regjering, men heller ikke han lyktes. Opposisjonen og venstres leder Johan Sverdrup ble statsminister. Embetsmennenes regjeringstid var snart over. Foto: Stortingsarkivet

Protester

Andre former for opposisjon var folkelige og utenfor Stortinget. Haugianerne var en religiøs lekmannsbevegelse. I sin forkynnelse brøt de med konventikkelplakaten av 1741, som forbød andre enn statskirkeprester å holde gudstjeneste.

Et bondetog mot hovedstaden i 1818 protesterte blant annet mot skattene.

Virkelig organisert protest fikk man først med Marcus Thranes arbeiderforeninger i årene omkring 1850. Bevegelsen hadde et radikalt program med blant annet stemmerett for alle menn, verneplikt, lekmannsjury, bedring av skolevesen og fattigvesen.

Thranittene førte en skarp retorikk mot hva de så som et aristokrati av embetsmenn og bønder, især rike bønder. Denne trusselen «nedenfra» førte da også embetsmenn og næringsdrivende borgere og mange stortingsbønder sammen og bidro kanskje slik til embetsmannsstaten forlengelse.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. nov. 2017 15:36