Mellom 1815 og 1865, på bare 50 år, ble Norges befolkning nesten fordoblet, fra 885 000 til 1 702 000 innbyggere.
Før 1815 hadde folkemengden økt langsomt og brukt flere hundre år på å fordoble seg. Hva skyldtes den voldsomme befolkningsveksten? Historikere har snakket om «den demografiske transisjonen», eller overgangen. Det er den første fasen vi skal omtale her.
Den demografiske overgangen
Overgangen gjaldt først og fremst et sterkt fall i dødeligheten fra omkring 1815, samtidig som fruktbarheten, fødselstallene, holdt seg oppe. Dermed ble forskjellen mellom tallet på fødte og døde, den såkalte naturlige veksten, høy. Norge hadde på 1800-tallet verdens laveste dødelighet. Dødeligheten (dødsraten) sank fra om lag 20 promille til rundt 15 promille. Levealderen økte fra 35–40 år rundt 1800 til om lag 50 år i 1870. Den beskjedne innvandringen kan ikke forklare befolkningsveksten. Hvorfor sank dødeligheten så sterkt?
Fallet i dødelighet tok til allerede noen tiår før 1815, men krigsårene tidlig på 1800-tallet holdt likevel dødeligheten høy. Flere av de faktorene som er nevnt nedenfor, var virksomme før 1815.
Bedre tilgang på mat
Før 1815 hadde tilbakevendende uår og kriger jevnlig skapt hungersnød. Den siste virkelige nøden rammet Norge i 1813, etter uåret 1812, da kornet frøs i august og landet var under engelsk blokade. Etter 1815 ble forholdene bedret:
- Det ble varig fred.
- Jordbruket ble langsomt mer produktivt gjennom bedre dyrkingsmetoder, forbedrede redskaper og nydyrkning. Potetdyrkingen ble omfattende.
- Handelen med matvarer økte, blant annet på grunn av bedre transportforhold.
- Fiskeriene tok seg opp, og fisk ble byttet mot jordbruksvarer.
- I en knipe kunne folk ty til stadig flere lokale kornmagasiner, og det ble innført mer korn enn før.
Helse og bolig
De fleste nordmenn bodde i eget hus. Det gjaldt både husmenn og mange arbeidere i byene. Men husmennene eide ikke husmannsplassen sin, og i byene bodde nokså mange i leid bolig.
På grunn av befolkningsveksten, især i byene, var bolignøden stor. Det gjaldt spesielt i midten av århundret og i de større byene, før man fra 1870-årene kom i gang med å bygge leiegårder for alvor.
Sykehus fantes knapt. Landet hadde et tynt nett av distriktsleger, og et noe tettere nett av jordmødre, noe som bidrog til en relativt lav dødelighet, også blant spedbarn. Landet hadde et gunstig epidemisk klima, med noen få koleraepidemier (som i enkelte byer i 1833 og 1853) som unntak.
Mange barn vokste likevel ikke opp. Et vanlig barnetall på fem–seks i hver familie holdt imidlertid til en sterk befolkningsvekst. At mange hadde tilgang på fisk gjennom de mange markedene, førte til et kosthold som også bidro til forholdsvis lav dødelighet.
Færre sykdommer
Tilbakevendende epidemier hadde tatt mange liv på 1700-tallet, ikke minst blant spedbarn. På 1800-tallet endret dette seg på grunn av
- et bedret jordmorvesen (skoler ble opprettet) og et system med distriktsleger
- at fravær av krig reduserte faren for epidemier
- at koppevaksinasjon ble innført
- at bedret mattilførsel økte motstandskraften
Ernæring og sykdommer hang sammen og forsterket hverandre. Norge hadde fordel av spredt bebyggelse (færre epidemier) og et forholdsvis allsidig næringsgrunnlag (fisk, korn, rotvekster og grønnsaker, husdyr).
Mindre sosial ulikhet enn i andre europeiske land begrenset sult og sykdom for dem nederst i samfunnet. Den gode tilgangen på rent vann var også viktig.
Norges befolkning hadde bedre lesekunnskap enn i de fleste land, og kunnskap om helse og ernæring kan ha spilt en rolle.
Konsekvenser av befolkningsveksten
Ett viktig resultat av den store befolkningsveksten på 1800-tallet var overbefolkning på bygdene. Det gjaldt ikke først og fremst matmangel, men mangel på levebrød i form av ledige gårdsbruk. Resultatet var økningen i husmannsvesenet, utvandring til Amerika og utflytting til byene.