print logo

Norges inndeling på 1800-tallet

Norge var på 1800-tallet hierarkisk inndelt med flere styringsnivåer innen politikk, offentlige tjenester, domstoler, Kirken og militæret. Mye var arvet fra foreningstiden med Danmark, noe var nytt.

Norges administrative inndeling på 1800-tallet var stort sett en arv fra den tiden landet var forent med Danmark, etablert især på 1600- og 1700-tallet. Inndelingen kunne være sivil (som amtene), rettslig (sorenskriveriene), kirkelig (prestegjeld), militær, økonomisk, medisinsk (legedistrikter) eller annet.

Slike administrative enheter ble ledet av kongens embetsmenn. Hensikten med inndelingene var først og fremst praktisk, alt kunne ikke organiseres fra sentrum.

Større antall

Antallet administrative enheter økte på 1800-tallet gjennom deling av enhetene som allerede fantes. Det gjaldt særlig kommunene og prestegjeldene, som gjerne bygget på gamle kommunikasjoner: Vann og vidder bandt sammen.

Nye kommunikasjoner ga nye inndelinger, for eksempel ble Redalen vest for Mjøsa overført fra Ringsaker til Biri i 1821. Sollia ble utskilt fra Ringebu kommune i 1864 og gikk fra Kristians amt (Oppland) til Hedmark i 1891.

Sivil inndeling

Landet var i 1866 inndelt i seks stift, både sivilt og kirkelig: Christiania, Hamar, Christiansand, Bergen, Trondhjem og Tromsø. Det fantes 20 amter (fra 1919 kalt fylker), derav to byamter, Christiania (skilt ut fra Akershus i 1842) og Bergen. Troms ble skilt ut fra Finnmark i 1866. Amtene var inndelt i 55 fogderier (en administrativ enhet mellom amt og kommune) med fra ett til fem fogderier i hvert amt. Fogderiene omfattet ikke byene.

Maleri av gods, staselig hovedbygning, flere småhus, store sletter, skog og havn
Gjemsøy (Gimsøy) kloster i Bratsberg (Telemark) fungerte som bosted for amtmannen i perioder fra 1600-tallet og til et stykke inn på 1800-tallet  – etter hvert erstattet herregårdsbyggene klosterruinene. Maleri av B.S. Baar, 1851. Foto: Lyng Olsen/Telemark Museum

Den minste enheten var kommunene, opprettet ved formannskapslovene av 1837. I 1838 fantes 355 herreder (landkommuner) og 37 bykommuner, i alt 392. I 1866 var antallet kommuner økt til 486, og i 1900 til 533.

Rettslig og kirkelig inndeling

Rettssystemets øverste organ var Høyesterett, opprettet i 1815. Landet var på 1800-tallet inndelt i fem lagdømmer. Bygdene var i 1866 oppdelt i 77 sorenskriverier og 377 tinglag. Byene hadde egne ting.

Landet hadde i 1866 seks bispedømmer og 77 prostier. I motsetning til fogderiene omfattet prostiene også byene. Prostiene var inndelt i 416 prestegjeld. Disse var igjen oppdelt i ett til fem sogn hver, over ett tusen i alt i landet.

Andre inndelinger

Politidistriktene fulgte fogderiene, siden fogden hadde politimyndighet. Landet hadde i 1820 43 distriktsleger, i 1880 var antallet økt til 143. Fattig- og skolevesenet fulgte til 1838 prestegjeldene, men etter den tid kommunene.

Landet var også militært inndelt. Fra 1821 fantes det 13 tolldistrikter, hver med flere tollsteder. Fra 1889 ble disse samlet i fem tolldistrikter.

Det kommunale selvstyre 1838

Myndighetene opererte tidligere med begreper som fattigkommune (enhetene som bestyrte fattigvesenet), men fra 1838 ble formannskapskommunene, og dermed det kommunale selvstyret, opprettet. Formannskapet var den viktigste delen av kommunestyret.

Kommunegrensene falt som regel sammen med prestegjeldsgrensene, men i enkelte tilfeller med grensene for tinglag eller sogn. Kommunene fikk oppgaver som tidligere lå til lokale embetsmenn, som fattigvesen, skolevesen, veivesen og kirkevesen. Det viktige var at kommunestyret var lokalt valgt og det sentrale embetsverkets makt redusert.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. aug. 2016 17:51