print logo

Moderniseringen av Norge krevde fagkunnskap og fagfolk

På 1800-tallet fikk nye grupper av fagfolk en viktig politisk rolle i moderniseringen av det norske samfunnet, økonomisk og sosialt.

Det politiske Norge mellom 1814 og 1884 har gjerne vært beskrevet som en «embetsmannsstat» der særlig juridiske embetsmenn dominerte Storting, regjering og statlig administrasjon

Her skal vi se hvordan statsapparatet etter hvert ble preget av fagfolk med annen spesialisert kunnskap enn den juridiske.

Omslag omkring 1840

Fra 1814 til 1840 hadde sentraladministrasjonen blitt mer ensartet: Nesten bare jurister ble rekruttert. Og administrative enheter som tidligere hadde ligget utenfor departementene, ble nå innordnet i dem.

Juristene dominerte departementene mer enn før. De hadde kunnskap som skulle sikre riktig anvendelse av lovene, men hadde ikke greie på veibygging, skoledrift, helsestell og så videre. Derfor trengtes det fagfolk.

Fra omkring 1840 begynte staten å ansette slike folk. Fagkunnskapen fant gradvis plass, dels innenfor departementene, men etter hvert særlig i organer utenfor.

Fagfolkenes inntog

I begynnelsen kom endringer etter krav fra andre eliter enn den juridiske. Først ute var medisinere, filologer og teologer. De ønsket større faglig innflytelse over behandlingen av saker som angikk deres områder.

Etter kort tid kom også krav knyttet til offentlig arbeider – veivesen, kanalvesen, havnevesen og fyrvesen. Og etter hvert kom faglig administrasjon av telegrafvesen, jernbanevesen, bygningsvesen, postvesen, dampskipsfart, kunnskapsproduksjon, omsetning, opphjelp av næringer, sosiale oppgaver og skolevesen.

Stereofotografi (to nesten identiske bilder) av mann som sitter til venstre, mann på hest til høyre, langs vei der jernbane vil bli lagt
Carl Abraham Pihl (1825–1897) ble jernbanedirektør i 1865. Som ung reiste han til sjøs og jobbet senere som jernbaneingeniør i Storbritannia. Pihl var ansatt som ingeniør under byggingen av jernbanen mellom Christiania og Eidsvoll på 1850-tallet og hadde siden ansvaret for mye av jernbaneutbyggingen i Norge. Her er han på befaring ved Randsfjordsbanen, 1864–1865, fotografert med datidens 3D-teknikk. Foto: Carl Abraham Pihl/Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Juristene snudde

Jurister i departementet satte seg først imot, eller nølte med å godta, fagfolkenes krav. Men holdningen endret seg.

Å gi rom for fagkunnskap ble et anerkjent middel til økonomisk og sosial modernisering.

I et land som Norge ble staten et viktig moderniseringsinstrument. Bare den kunne skaffe midler som monnet for storstilte moderniseringstiltak. Å skaffe fagfolk ble også å tilpasse administrasjonen til statens utvidede virksomhet.

Modernisering

Når man skulle bygge ut samfunnets infrastruktur, ble den nye fagkunnskapen etter hvert uunnværlig, både for å forberede og i gjennomføringen av nye tiltak: vei-, jernbane-, telegraf- og fyrutbygging, skolereformer, reformer i mål og vekt, og reformer og utbygging på mange andre områder.

På slike felter krevdes andre typer kunnskap enn den juridiske. Særlig når det gjaldt den teknisk pregede kommunikasjonsutbyggingen var offiserer med bakgrunn fra den militære høyskolen viktige i begynnelsen.

Men etter hvert spilte teknikere og ingeniører utdannet ved tekniske høyskoler i utlandet, eller ved norske tekniske skoler, hovedrollen.

Fotografi av statue av mann med hatt, skuende blikk. Mot blå himmel
Hans H. Krag (1829–1907) var ingeniør og veidirektør fra 1874. Han vektla at ingeniørene i vegdirektoratet måtte ha faglig kunnskap på plass – blant annet ved å sende de ansatte på kurs i utlandet. Krag bygde veier over hele landet, og veiene som han konstruerte opp mot Holmenkollen og Voksenkollen utenfor Oslo åpnet områdene opp for utbygging. Statuen er laget av Gustav Lærum i 1909 og står på Holmenkollen i Oslo. Foto: Espen Bratlie/Samfoto/NTB scanpix

Omfang og konsekvenser  

Fram til 1884 ble det dannet 25 nye administrative organer bemannet med annen fagkunnskap enn den juridiske. 17 av dem lå utenfor departementene. Med det ble nye faggrupper mer uavhengige av jurister i departementene.

Personalet i departementene økte fra 257 til 368 ansatte, og i statlig administrasjon utenfor fra 19 til 188. Den ytre sentraladministrasjonen vokste altså til mer enn halvparten av departementene.

Dette gjenspeilte at nye samfunnsoppgaver trengte ny kunnskap, og betydde at regelorienterte avgjørelser med grunnlag i jus ble supplert med kunnskap om årsak og virkning i naturen og det sosiale liv. Slik fikk nye grupper innflytelse over samfunnsutviklingen i takt med at staten grep inn på nye områder.

Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. sep. 2016 10:10