print logo

Christiania – hovedstaden

Christiania ble hovedstaden i det nesten selvstendige Norge fra 1814. Det ga byen puffet som etter hvert gjorde den til landets overlegent største by.

Da Christiania ble hovedstad i 1814, hadde byen i flere hundre år vært et slags kolonialt hovedsete, blant annet som sete for stattholderen. Fra 1807 var Paleet ved Bjørvika bolig for stattholderen.

Vi kan kanskje snakke om Oslo som hovedstad i senmiddelalderen, da kong Håkon 5. utnevnte prosten i Mariakirken til rikets kansler. Men med veldig liten sentraladministrasjon og en konge som reiste omkring, er uttrykket hovedstad ikke velegnet.

I foreningstiden med Danmark (1380–1814) var København rikets hovedstad. Heller ikke i 1814 ble Christiania (som var navnet på byen 1624–1924, mot slutten skrevet Kristiania), formelt utpekt som hovedstad. Ordet er en praktisk betegnelse på den byen et land styres fra, der statsoverhodet (kongen), regjeringen eller nasjonalforsamlingen holder til.

Den eventyrlige veksten

Christiania var siden middelalderen ikke engang landets største by, det var Bergen. Først i slutten av 1830-årene gikk Christiania forbi Bergen i folketall, i en byvekst uten sidestykke i Norge. Denne veksten skyldtes først og fremst den nybakte hovedstadsrollen og hva den brakte med seg av direkte og indirekte virkninger.

Kart over Oslo fra 1843: bebyggelsen er sentrert rundt kvadraturen, noe spredt ellers. Slottet ligger for seg selv, og med unntak av Grønland og langs elva, er det åpne arealer rundt byen
Carl B. Roosens kart over Christiania fra 1843. Foto: Nasjonalbiblioteket, kartsamlingen/CC PDM

En sentraladministrasjon skulle bygges opp i den nye staten, som fra 1814 var i personalunion med Sverige. Slott, departementer, nasjonalforsamling, høyesterett, universitet (fra 1811), rikshospital og andre institusjoner skulle bemannes og etter hvert bygges.

Fra et folketall på vel 13 000 i 1814, forstedene medregnet, steg tallet til 34 000 i 1845, rundt 100 000 i 1875 og en kvart million ved århundreskiftet. Da var byen like stor som landets åtte nest største byer til sammen og nærmest for en europeisk storby å regne.

Hovedstadsfunksjonene alene kan ikke forklare denne voldsomme veksten. Antallet embetsmenn økte fra om lag 200 til over 800 mellom 1814 og 1900, og andre offentlig ansatte steg betydelig.

Likevel ble byen stadig mindre av en «soldater- og studenterby» (som det het) og embetsmannsby utover i århundret. Det var hovedstadsrollen som særlig førte til at Christiania ble hva vi kan kalle en «hovedby» og et «hovedkvarter». Men utviklingen av næringslivet spilte også en viktig rolle.

«Hovedbyen»

Christianias rolle som landets økonomiske sentrum ble stadig viktigere. Trelasteksporten, som var så viktig i årtiene fram til 1807, tok seg kraftig opp igjen fra 1830-årene.

Fra 1840-årene ble strøket langs Akerselva arnested for den norske industrielle revolusjonen, med tekstilfabrikker, mekaniske verksteder og støperier og forbrukerindustri som fyrstikkfabrikker, tobakksfabrikker og bryggerier som de viktigste.

Ikke minst var de mekaniske verkstedene sentrale som forsyner av maskineri til – og reparatører for – annen industri rundt i landet. Skipsverftene ble de største i Norge, selv om byen selv ennå ikke var den fremste sjøfartsbyen.

Maleri som viser Oslo i 1835 sett fra Ekeberg: flere skip i havna vitner om aktivitet. Rundt maleriet en ramme med illustrasjoner av ulike bygninger i byen
Christiania sett fra Ekeberg, av Peder Christian Frederik, 1835. Foto: Oslo museum, byhistorisk samling/CC BY-SA

Christiania ble landets fremste eksportby og den overlegent største importbyen. Byen leverte varer til Norges rikeste omland, med en befolkning som stadig mer gikk over til pengeøkonomi. Dessuten hadde det stor betydning at landets kommunikasjonsmidler, veier, jernbane og telegraf, ble bygget ut med hovedstaden i sentrum.

«Hovedkvarteret»

Christiania ble sentrum for organisasjoner og for landets oppmerksomhet. Med sin økende politiske, administrative og økonomiske innflytelse var det nesten en selvfølge at Christiania stod i sentrum for det sterkt voksende private foreningslivet fra om lag 1840. Alle landsomfattende organisasjoner med ett unntak (misjonen i Stavanger) fikk hovedkvarter i hovedstaden.

Byen ble derfor også sentrum for oppmerksomheten, i politikken så vel som i kulturen. Det skyldtes ikke minst at mye av pressen, i alle fall den landsdekkende, hadde redaksjonen her.

Et resultat av en slik konsentrasjon var en stigende motvilje i resten av landet mot «Centralisationen» til hovedstaden.

En moderne by

Fram til det kommunale selvstyret ble innført i 1838, ble byen styrt administrativt av statens embetsmenn, mens borgerrepresentantene, valgt blant de næringsdrivende borgere, satt på pengesekken.

Fra 1838 fikk også embetsmennene lokal stemmerett, og de kom til å stå i spissen for styret av byen. Byen fikk gradvis en bedre infrastruktur både over og under jorden (sporvei, telefon, postvesen, vann, kloakk). Den elektriske sporveien fra 1894 var den fjerde i Europa. Havnen ble holdt åpen hele året fra 1879, takket være kjøpet av en dampdrevet isbryter.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. jan. 2016 10:43