Husmannsvesenet

Husmennene var den største gruppen eiendomsløse i bondesamfunnet. De leide husmannsplass av en gårdbruker, med eller uten jord til. Husmannsgruppa var i sterk vekst fram til midten av 1800-tallet.

Det var to hovedårsaker til framveksten av husmannsvesenet. Befolkningsveksten fra 1600-tallet og særlig på begynnelsen av 1800-tallet økte tallet på eiendomsløse fordi odels- og åsetesretten ga eldste sønn rett til å arve gården udelt. Overskuddsbefolkningen fikk slå seg ned på små plasser, gjerne med litt jord til, på gårdbrukerens grunn. I tillegg hadde gårdbrukerne behov for fast arbeidskraft. Eiendomsløse hadde plikt til å ta seg arbeid mellom 1754 og 1854. Husmennene betalte avgift for plassen ved pliktarbeid.

Mange husmenn var til å begynne med gårdbrukersønner, men husmannsklassen rekrutterte seg etter hvert selv.

Husmannsvesenet nådde høydepunktet i 1855, i Nord-Norge noen årtier senere. Da var det nesten like mange husmenn (87 000) som gårdbrukere (91 000). Det fantes 22 000 leilendinger (også en form for gårdbrukere), 29 000 dagarbeidere og 55 000 faste tjenestefolk. De eiendomsløse var altså i klart flertall i bondesamfunnet.

Levekår

Husmennene bodde i familier, i et livsløp hvor de gjerne startet som tjenere og endte som fattiglemmer. Plassene var små og lå ofte på den dårligste jorda på gården. Husmennene hadde ikke anledning til å ha leieboere.

Husmennene leide jorda og hustomten og betalte gårdbrukeren med pliktarbeid og annet arbeid, kontanter eller matvarer (som korn eller grønnsaker).

Fotografi av husmenn i arbeid i potetåker, på rekke. Hest med vogn fylt av poteter. Gårdshus i bakgrunn, fjell
Husmenn tar opp poteter på gården Moen i Kviteseid i Telemark. Bildet er tatt av gårdeieren selv, en gang mellom 1850 og 1880. Foto: Christian Munthe/Norsk Folkemuseum/CC PDM

Selv om loven bestemte livstidsfeste om det ikke fantes kontrakt med gårdbrukeren, bodde mange faktisk på oppsigelse. Det kunne skje 14. april eller 14. oktober, de faste flyttedagene. Husmannsloven av 1851 påbød kontrakt. Da fikk husmennene også rett til én fridag i uka. Den dagen slapp de å arbeide for gårdbrukeren og kunne i stedet drive på egen jord.

Eiendomsløse, som husmennene, hadde ikke stemmerett. Stemmerett for alle menn var et hovedkrav for Thrane-bevegelsen (1848–1851), som kjempet for arbeidsfolks kår.

Regionale forskjeller

Vi skiller mellom husmenn med jord (65 000 i 1855) og husmenn uten jord (22 000). De første var vanligst på Østlandet og i Trøndelag. Ellers drev husmenn ofte med skogsarbeid og fiske ved siden av arbeid for gårdbrukeren. Særlig på Vestlandet og i Nord-Norge var fiske vanlig, og ikke sjelden hovedyrket.

Vilkårene for husmennene varierte utover i landet. På Østlandet og i Trøndelag var de sosiale forskjellene mellom gårdbrukere og husmenn store, vi snakker om arbeidshusmenn. På Vestlandet var gårdsbrukene små, og husmennene hadde en friere stilling som det vi gjerne kaller bygselshusmenn. I Nord-Norge var det særlig mange husmenn uten jord, ofte kalt strandsittere.

Avvikling av husmannsvesenet

Etter 1855, litt senere i Nord-Norge, gikk antallet husmenn tilbake. Det hadde flere årsaker:

  • Den teknologiske utvikling i landbruket førte til mindre behov for arbeidskraft.
  • Flere fikk mulighet til å kjøpe plassen og bli småbrukere.
  • Mange flyttet til byene eller Amerika, der mulighetene til å skaffe seg et levebrød var langt bedre.

Sammenlignet med andre europeiske land stod norske husmenn i en noe friere stilling, med større mulighet til å velge sin egen framtid.

Emneord: Sosiale forhold Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. des. 2023 14:44