print logo

Et tapt språk?

Folk som bodde i Norge i bronsealderen, kunne ikke skrive og lese. Dermed har de heller ikke etterlatt seg noe skriftspråk. Likevel vet språkforskerne en hel del om dette tapte språket og ordforrådet.

Når du sier «din ku», tenker du neppe på at en bronsealderbonde kan ha sagt noe liknende der han gikk og svettet over plogen med en lite sam­ar­beids­vil­lig okse. I store deler av Norge snakket man sannsynligvis et in­do­euro­peisk språk i bronsealderen. Ordet for ku lignet det gammelindiske «go» eller «gaus».

Noen stedsnavn har også overlevd. Både Hunn (Fredrikstad) og Arna (Ber­gen) er ek­sem­p­ler på navn som går tilbake til bronsealderen. Også andre stedsnavn som i dag er uforståelige, kan stamme fra bronsealderen. Eksem­pler er Sola og Madla, som ligger i rike bronsealderbygder på Jæren. U­sam­men­satte naturnavn som Berg går minst like langt tilbake i tid.

Dyrefigurer risset i fjell, ristningene er malt opp med rød maling
Helleristninger er ikke et skriftspråk, men kan allikevel fortelle noe om hvilke ord bronsealdermenneskene hadde tilgjengelig. En mann som pløyer med en primitiv plog (ard) og okser er risset inn i Aspeberget i Bohuslän. Foto: Sven Rosborn/Wikimedia Commons/CC BY 3.0

Språk – kultur – folk?

Den indoeuropeiske språkgruppen består av både levende og døde språk. Den omfatter de fleste hovedspråkene i Europa og en rekke språk i Sør- og Sentral-Asia. Mange mener at de indoeuropeiske språkene spredte seg fra fjell- og steppeområdene i Sentral-Asia til store deler av Europa og India i det tredje årtusen f.Kr. En annen teori er at spredningen skjedde med jord­brukseks­pan­sjon­en flere tusen år tidligere.

Folk som snakket et indoeuropeisk språk, kom trolig til dagens Norge noen århundrer før bronsealderens begynnelse. Dette kan være bakgrunnen for noen av de endringene vi ser i det arkeologiske materialet i denne perioden. Hva som skjedde med den opprinnelige befolkningen og deres språk, er fort­satt et tema for diskusjon.

I dag er det to hovedgrupper av språk i Norge: samisk, som er et finsk-ugrisk språk, og norsk, som tilhører den germanske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Debatten om hvorvidt det også i forhistorisk tid var to folk som levde side om side, har pågått siden Oluf Rygh i 1870-åra skilte mel­lom en arktisk/nordisk og en sørskandinavisk steinalderkultur.

Det er sannsynlig at nye naturvitenskapelige metoder i nær framtid vil kunne gi svar på noen av spørsmålene knyttet til spredningen av in­do­euro­peiske språk. Imidlertid er det ikke nødvendigvis noen direkte sam­men­heng mellom gener, språk og materiell kultur.

Tidsriktige ord

For å forstå hvorfor de in­do­euro­peiske språkene har så mye felles, har språkforskere prøvd å spore røttene til ord og uttrykk bakover i tid. På denne måten har de konstruert et fiktivt urspråk (proto-indoeuropeisk). Selv om dette språket aldri har eksistert, forklarer det bakgrunnen for mange av likhetstrekkene.

Arkeologiske funn kan bidra til å datere in­do­euro­peiske ord og uttrykk. Ved å kartlegge spredningen av nye teknologier eller oppfinnelser kan vi tidfeste ordene som ble brukt om disse fenomenene.

For eksempel har hesten og vognen vært viktige brikker i det in­do­euro­peiske puslespillet. Arkeologiske funn viser at vognen først ble oppfunnet på 2000-tallet f.Kr. Ordet for vogn kan dermed ikke være eldre enn dette.

Noen indoeuropeiske ord ser ut til å ha oppstått i Nord-Europa. Dette er ord som har med skip og sjøfart å gjøre, og kan ha blitt tatt opp i germanske språk fra ikke-indoeuropeiske språkgrupper i nord.

Bildespråk

Også uten skriftlige kilder kan vi være rimelig sikre på at spennende for­tel­l­inger om helter, reiser, kriger og prøvelser ble fortalt igjen og igjen og slik videreført fra generasjon til generasjon i bronsealderen.

Fortellingene hadde trolig verseform, som de homeriske eposene Odysseen og Iliaden. Ved hjelp av rytme, rim og faste uttrykk kunne fortellerne gjen­gi lange og detaljerte historier, helt uten manus. Lignende teknikker ble brukt i vikingtiden.

Historiene ble kanskje fortalt av profesjonelle skalder på fester eller sere­moni­er. Slike fester kan ha foregått i forbindelse med at folk samlet seg fra nært og fjernt til bestemte tider av året, for å bytte varer, gi gaver, måle styrke og utføre ritualer.

Noen slike fortellinger kan være etterlatt oss fra bronsealderen som bilder på berget, såkalte helleristninger. Helleristningsmotivene kan imidlertid ikke sammenlignes med for eksempel egyptiske hieroglyfer eller kinesiske tegn, de kan ikke regnes som et skriftspråk.

Av Lene Melheim
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 22. sep. 2016 14:57