Det er stor sannsynlighet for at befolkningen i Skandinavia i bronsealderen – fra 1700 til 500 før vår tidsregning (fvt.) – snakket et indoeuropeisk språk. Den indoeuropeiske språkgruppen består av både levende og døde språk, og omfatter de fleste hovedspråkene i Europa og en rekke språk i Sør- og Sentral-Asia.
En variant av dette språket kom trolig til dagens Norge noen århundrer før bronsealderens begynnelse, i det tredje årtusen fvt.
Språk og arkeologi
I dag er det to hovedgrupper av språk i Norge: samiske språk, som sammen med kvensk tilhører den finsk-ugriske språkgruppen, og norsk, som tilhører den germanske grenen av den indoeuropeiske språkfamilien. Det har vært hevdet at to eller flere befolkningsgrupper med ulik kultur levde side om side i Norge også i forhistorisk tid.
Arkeologer mener at de indoeuropeiske språkene spredte seg over store deler av Europa og India i slutten av yngre steinalder, med nomader som kom fra steppeområdet nord for Svartehavet og østover mot Kaspihavet.
Ved hjelp av gammelt DNA i skjeletter fra steinalder og bronsealder har man forsøkt å nærme seg spørsmål om spredning av språk og kultur med nye metoder. Det er imidlertid ikke mulig å etablere noen direkte sammenheng mellom gener, språk og materiell kultur. Mennesker har flyttet på seg og blandet seg med hverandre til alle tider.
En innvandring av folk som brakte med seg nye levemåter og et nytt språk kan likevel synes å kunne forklare noen av de omfattende endringene vi ser i det arkeologiske materialet i slutten av steinalderen.
Tidsriktige ord
For å forstå hvorfor de indoeuropeiske språkene har så mye felles, har språkforskere prøvd å spore røttene til ord og uttrykk bakover i tid. På denne måten har de rekonstruert et språk de kaller proto-indoeuropeisk, og som antas å kunne være forløperen til de ulike indoeuropeiske språkene vi kjenner.
Arkeologiske funn kan bidra til å datere ord og uttrykk. Ved å kartlegge spredningen av nye teknologier eller oppfinnelser, kan man med en viss treffsikkerhet tidfeste ord og deres opphavsområde. For eksempel har ord for hest og vogn vært viktige brikker i det indoeuropeiske puslespillet.
Noen indoeuropeiske ord ser ut til å ha oppstått i Nord-Europa. Dette er ord som har med skip og sjøfart å gjøre, og som kan ha blitt tatt opp i det germanske språket fra andre, ikke-indoeuropeiske språkgrupper i nord.
Enkelte ord og stedsnavn har overlevd fra bronsealderen i mer eller mindre uendret form. Både Hunn i Fredrikstad og Arna i Bergen, begge opprinnelig elvenavn, er eksempler på slike navn. Også andre, i dag uforståelige stedsnavn, kan ha oppstått i bronsealderen, om ikke før. Eksempler er Sola og Madla, som ligger i rike bronsealderbygder på Jæren.
Bildespråk
Hvorfor hadde ikke bronsealderens nordboere skriftspråk? De eldste innskriftene på et indoeuropeisk språk er fra samme tid som bronsealderens begynnelse i nord. I likhet med andre tidlige skriftspråk er den hettittiske kileskriften som finnes på leirtavler fra Anatolia omkring 1700 fvt. kongemaktens opptegnelser.
Religiøse tekster eller hymner som ble nedskrevet omkring 1500 fvt. på sanskrit, de såkalte Vedaene, er interessante eksempler på overgangen fra en muntlig fortellertradisjon til skriftspråk. I likhet med de seinere greske eposene Odysseen og Iliaden har disse tekstene verseform. Ved hjelp av rytme, rim og faste uttrykk kunne fortellere gjengi lange og detaljerte historier, helt uten manus. Lignende teknikker ble brukt av nordboerne i vikingtiden.
Også i den nordiske bronsealderen kan vi anta at fortellinger om helter, guder, reiser, kriger og andre prøvelser ble gjenfortalt fra generasjon til generasjon i form av hymner eller epos. De ble kanskje framført i forbindelse med årvisse fester der folk samlet seg for å bytte varer, gi gaver, måle styrke og utføre ritualer. Noen fortellinger ble risset inn som bilder i fjell og steiner, det vi kaller bergkunst eller helleristninger. Kanskje var det nettopp i forbindelse med framføringen av hymner og epos, at noen av helleristningene ble laget.
Helleristningsbilder kan imidlertid ikke sammenlignes med for eksempel egyptiske hieroglyfer eller kinesiske tegn, de er og blir bilder og ikke skrift.