print logo

Nye teknologier – nye tankesett

Teknologi – hvordan ting ble brukt, og hvordan de ble laget – står sentralt i arkeologien. Akkurat som i dagens samfunn påvirket teknologien i bronsealderen folks dagligliv og tankesett.

Mens man tidligere oppfattet utviklingen fra steinalder til bronsealder som en langsom overgang drevet fram av interne prosesser, er det nå blitt van­lig­ere å forstå overgangen som et tradisjonsbrudd utløst av ytre påvirkning.

På slutten av 2000-tallet f.Kr. skjedde det store, kanskje dramatiske, endringer i de norske steinaldersamfunnene. En av årsakene kan være innflytelse fra klokkebegerkulturen.

Nye båtteknologier ga grobunn for hyppigere og mer regelmessig kontakt mellom Skandinavia og Kontinentet. Dette brakte nordboerne i kontakt med andre kunnskapssystemer. Samtidig med at langhus og monumentale grav­hauger dukker opp i store deler av landet, erstattet nye teknologier og råstoffer gamle håndverkstradisjoner.

Klokkebegerrevolusjonen

Metallhåndverket kom som en ferdig «pakke» til Skandinavia i det tredje årtusen f.Kr. Ringvirkningene av denne nye teknologien var enorme. Metallet var for eksempel en forutsetning for sverdet, en innovasjon som forandret kampteknikken og dermed krigen.

I graver og på boplasser over hele Europa finner vi en spesiell type keramikk, som har gitt navn til klokkebegerkulturen. Det var trolig folk med bakgrunn i denne kulturen som spredte kunnskapen om gull, kobbermalmer, gruvedrift og metallhåndverk til Nord-Europa.

Flere steder i Skandinavia og også i Norge er det funnet keramikk, våpen og smykker som er typiske for klokkebegerkulturen. På Slettabø i Rogaland ble det på 1970-tallet funnet rester av et såkalt klokkebeger. Dette er det hittil eneste av sitt slag i Norge.

Vi vet ikke eksakt hva drikkebegeret fra Slettabø har inneholdt, men analyser av leiren viser at det er laget i dagens Tyskland eller Nederland. Klok­ke­be­ger­­folk­ene var svært mobile folk, trolig ryttere, som hadde spesialisert seg på metall- og flinthåndverk og bueskyting.

Spesialisert flinthåndverk

Dolker, spydspisser og pilspisser av flint er typiske våpen fra senneolitikum og eldre bronsealder. Disse er framstilt med en spesiell teknikk, som gjør at de kan minne om metallvåpen.

De fleste flintdolkene som er funnet i Norge, er importert fra Jylland i Danmark, enten som halvfabrikater eller som fiks ferdige våpen. Her fantes flintgruver og spesialiserte flintsmeder. Likevel viser dolker framstilt i lokal kvartsitt at dyktige steinsmeder også opererte i Norge.

Dolker og sigd i flint
Dolker og sigd av flint fra yngre steinalder, funnet på Rennesøy i Ryfylke i Rogaland. Foto: Terje Tveit/Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Flintdolker var dødelige våpen, men de var også verdifulle statussymboler som spilte en viktig rolle på mange områder, også i ritualer. Dolker av flint fulgte ofte eieren i graven eller ble ofret i våtmarksområder.

Nye kar og ny matkultur

Potteskår er en viktig kilde til kultur, tradisjon og teknikk, men også til hva folk spiste og drakk. Alkoholholdige drikker laget av korn eller melk var «den nye vinen» i bronsealderen.

Jordbruket brakte hvete (spelt og emmer), bygg, havre, hirse og rug til Norge i slutten av yngre steinalder. I bronsealderen dukket flere nye kornsorter opp. Agnkledd bygg er en variant av bygg som er mer næringskrevende enn det nakne bygget.

Behovet for gjødsling førte til at man begynte med stalling av husdyra, noe som gjenspeiles i nye hustyper med innebygd fjøs fra omkring 1000 f.Kr.

Typisk for bronsealderen er store keramikkar med ruglete overflate. Disse karene ble brukt til lagring av mat og drikke. Den ruglete overflaten gjorde at varme- eller kuldetapet ble mindre. Ofte er leiren tilsatt glimmerkorn, som gir karene en skinnende overflate.

Kunsten å veve

I en grav ved Fredrikstad i Østfold ble det tidlig på 1800-tallet funnet et vevd tøystykke av ull sammen med et skjelett og et våpen av bronse. Senere er både tøystykket og resten av gravfunnet blitt borte.

Små biter av ullstoff fra graver i Rogaland bekrefter imidlertid at kunsten å veve var kommet hit til landet omkring 1500 f.Kr. I Danmark har særlig gode bevaringsforhold medført at man i museumsmontrene kan beundre kles­drakt­er og hårfrisyrer som var moderne for over 3000 år siden, på 1300-tallet f.Kr.

Noen av de gravlagte i de danske eikekistene har enkle skinnsko på føttene. I 2006 ble en slik skinnsko funnet 2000 moh. i Jotunheimen i Norge. Skiftet i klesdrakt fra pelsverk, huder og plantetekstiler til vevde ulltekstiler henger sammen med at sau og geit ble de vanligste husdyrene.

Av Lene Melheim
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. okt. 2017 13:36