print logo

Langhuset – jordbrukernes sentrum i 3000 år

Omtrent 2000 år før Kristi fødsel ble de første lang­hus­ene bygd i Norge. Lang­huset passet godt til jord­bruk­er­nes livsstil og forble deres foretrukne bolig i 3000 år.

Husene ville ikke fylt dagens krav til boligstandard. De var dårlig isolerte, hadde ikke vindusruter, men kanskje en glugge eller et «vind-øye» i veggen, og ikke pipe, bare en ljore eller røykåpning i taket. Huset må ha vært mørkt og røykfylt, og selv med hard fyring i ildstedet midt på gulvet må det ha vært kaldt og rått langs veggene om vinteren.

De lange husene

Langhusene har fått det navnet i ettertid fordi lengden er minst dobbelt så stor som bredden. Konstruksjonen kjennetegnes av jordgravde stolper som står inne i huset. Husene blir kalt to- eller treskipede avhengig av om huset sett fra kortenden er delt i to eller tre avdelinger eller «skip».

Fram til ca. 1500 f.Kr. ble husene bygd slik at tyngden av taket ble fordelt mellom ytterveggene og én rekke med stolper i midten av huset. Deretter forandret byggeskikken seg, og taket ble båret av to rekker med stolper, med liten eller ingen tyngde på ytterveggene.

Eik eller furu ser ut til å ha vært det foretrukne bygningsmaterialet. Veggene besto gjerne av liggende eller stående planker eller leirklint flettverk av hassel. Husene kunne ha flere innganger. De ble plassert midt på eller mot enden av huset, nesten alltid på langsidene. De toskipede husene var oftest 10−20 m lange og 4–8 m brede. De treskipede husene var gjerne mellom 10 og 50 meter lange og 5–9 meter brede, mens de aller største, som Borg i Lofoten (ca. 900 e.Kr.) og Missingen i Råde (0−200 e.Kr.) er 80 meter lange.

Tre bilder i sekvens: det første viser stolpene i kart av stolpehull, det andre viser alle stolpene samt vegger og dør, det tredje viser det komplette huset med innsyn gjennom taket
Rekonstruksjon: Det toskipede langhuset er den eldste typen langhus vi kjenner til og var vanlig fram til ca. 1500 f.Kr. Foto: Ragnar L. Børsheim/Arkikon

Ingen bevarte hus

Ingen stående forhistoriske langhus er bevart i Skandinavia. Husene var bygd av tre, og særlig de jordgravde stolpene råtnet fort. Husene har neppe stått mer enn 100 år, kanskje mye kortere. Når bygningsmaterialet råtnet, ble hullene etter stolper og vegger fylt med jord, enten av mennesker eller gjennom naturlige prosesser, før tomten grodde til og ble dekket med jord og torv.

Mange av husene fra romertiden og folkevandringstiden på Sørlandet og Vestlandet hadde beskyttende voller av jord og stein inntil veggene, og disse er fortsatt er synlige og var lenge de eneste husene vi kjente fra Norge.

Maskinell flateavdekking og skandinavisk byggeskikk

De fleste langhus er imidlertid ikke synlige over markoverflaten. De blir oftest funnet ved at arkeologer og en dyktig gravemaskinfører fjerner matjorda eller torvlaget. Da ses nedgravingene og ildstedene som mørke flekker i mønster som gjenspeiler husenes grunnplan.

Denne utgravingsteknikken, som kalles maskinell flateavdekking, ble vanlig i Norge mye seinere enn i Danmark og Sverige. Derfor trodde arkeologene lenge at treskipede langhus uten synlige markeringer ikke fantes, og at byggeskikken i Norge skilte seg fra den øvrige skandinaviske. Siden slutten av 1980-tallet er det imidlertid funnet så mange langhus at det er tydelig at byggeskikken ikke er særnorsk, men skandinavisk.

Rekonstruksjon av treskipet hus. Lave yttervegger og høyt tak.
Det treskipede huset erstattet det toskipede rundt 1500 f.Kr. På Forsandmoen i Rogaland, hvor dette rekonstruerte treskipede huset står, ble slike langhus oppdaget ved bruk av maskinell flateavdekking. Foto: Johannes Haugan/NN/Samfoto/NTB scanpix

Nye driftsformer, nye hus

Fra slutten av yngre steinalder til vikingtiden ble driftsformene i landbruket og samfunnsforholdene endret mye og mange ganger. Det gjenspeiles også i verdens sentrum – langhuset. Omtrent 1500 f.Kr. erstattes det toskipede huset av det treskipede. Huset var litt lengre og litt bredere enn tidligere, med krummede, leirklinte langvegger og innganger midt på langveggene. Kanskje har det bodd så mange som 15−20 mennesker i husene.

Rett etter 1000 f.Kr. endret byggemåten seg igjen, husene fra denne tida er ofte bare 14−15 meter lange og 6 meter brede. De inneholdt både bolig og fjøs, adskilt av inngangsrom.

Innefôring av husdyra og mindre plass til mennesker i hvert hus gjenspeiler en revolusjon av landbruket og samfunnet. Innefôringen gjorde at møkka lettere kunne brukes til å gjødsle jordene med. Det ga bedre avlinger, sam­tidig som åkrene kunne dyrkes over lengre tidsrom, men det var også mer arbeidskrevende. Samtidig bodde det nå færre mennesker i hvert hus – kanskje besto beboerne bare av bronsealderens variant av kjernefamilien. Færre mennesker og større arbeidsmengde betyr at arbeidsmengden på hver enkelt økte. Til gjengjeld kunne hver familie nå arbeide for å øke sin egen velstand.

Variasjon over et tema

Fra førromersk jernalder til vikingtid (500 f.Kr. – 1050 e.Kr.) ble det bygd et mangfold av hustyper som gjenspeiler kulturelle, økonomiske og sosiale forskjeller. Fra begynnelsen av romertiden bygde innbyggerne i Midt-Skan­di­navia inngangsrom i både fjøs- og boligdel. Dyr og mennesker ble bare skilt av en vegg, samtidig hadde de hver sine innganger. Etter hvert spredte denne byggeskikken seg sørover til Jæren og rundt Oslofjorden.

I romertiden (0−400 e.Kr.) og framover ble det bygd noen svært store hus med plass til mange dyr og mennesker. Noen av disse husene har et stort, åpent rom – hallrommet, som sannsynligvis er finstue eller re­pre­sen­ta­sjons­rom. Dette rommet ble etter hvert skilt ut som en egen hallbygning.

Langhuset erstattes

De lange husene var ikke bare bolig for mennesker og dyr, de ble også brukt som lager, smie, treskeplass og til en rekke andre formål. Fra romertid (0−400 e.Kr.) og framover ble hovedhuset stadig oftere supplert med mindre bygninger.

En gang i vikingtiden (800−1050) eller tidlig i middelalderen (1050−1537) begynte man også å bygge dyrenes og menneskenes hus hver for seg, og langhusets 3000-årige dominans tok slutt.

Av Lars Erik Gjerpe
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. feb. 2016 10:15