print logo

Flintdolkenes håndverk og sosiale liv

Rundt år 2350 f.Kr. kopierte danske flintsmeder kob­ber­dolk­ene som var i omløp på kontinentet. I år­hund­r­ene som fulgte, ble flintdolker masseprodusert og eksportert til Skandinavia og andre deler av Nord-Europa.

Det er åpenbart ingen enkel sak å utforme en slank og elegant dolk fra et emne i stein, håndverket krever lang trening og faglig kyndighet. Flintdolken er det mest teknisk kompliserte steinvåpenet i verden. Så avanserte gjen­stan­der hadde aldri tidligere blitt laget i flint, da de dukket opp i siste del av yngre steinalder.

I Danmark, hvor flint ble utvunnet i gruver, utviklet det seg en industri av spesialister som produserte dolker med henblikk på eksport. En god del av disse dolkene havnet i Norge. Dette er noe av det nærmeste vi kommer en forhistorisk salgssuksess.

Bilde av flintdolk tatt i studio
Flintdolk fra Rennesøy i Rogaland. Foto: Terje Tveit/Ar­keo­logisk museum, Uni­versi­tetet i Stavanger/CC BY-NC-ND 3.0

Krigerideal

Dolker signaliserte styrke og mot, egenskaper som var høyt verdsatt i for­his­toriens Europa, og som krigere var i besittelse av. Krigere hadde høy status i samfunnet, en posisjon de ønsket å beholde i livet etter døden. Eli­te­nes menn ble gravlagt i krigerutrustning: De hadde med seg pilspisser i et kogger, håndleddsbeskyttere som skulle verne håndleddet mot slag fra bue­strengen, kobberdolk og drikkebeger for inntak av en rituell, alko­hol­hol­dig drikk.

Krigeridentiteten er et tegn på at det eksisterte en noenlunde formalisert krigerstand, og at enkelte menn hadde nedarvede rettigheter til å bære våpen. En så formalisert krigerinstitusjon eksisterte ikke i Skandinavia på denne tiden, selv om mange menn (og noen kvinner) ble gravlagt med pilspisser og dolk også her.

Metalldolker som forbilde

Det er lett å forstå at de som eide dolker, var gjenstand for beundring og kanskje også misunnelse. Bare eliten kunne importere kostbare metalldolker fra det europeiske kontinentet. Flintteknologien gjorde at dolkene ble til­gjen­ge­lige for flere.

Flintdolker står imidlertid ikke tilbake for dolker i kobber og bronse. Noen ser ut som om de er støpt. Håndtakene er laget slik at de etterligner grepene på bronsedolkene. Det var åpenbart meningen at det skulle se ut som dol­k­ene var laget av bronse.

Flintdolker finnes i mange former. De mest avanserte variantene tar opp mot 11 timer å lage. Bare de mest erfarne flintsmedene kunne lage slike dolker.

Full fart i håndverkslaugene

Antakelig eksisterte det håndverkslaug hvor lærlinger gikk i lære hos mestre. Mestrene nøt stor respekt og må ha vært viden kjent for sine ferdigheter og sin tekniske ekspertise.

Men selv om flintsmedene kunne sine saker, er ikke alle dolkene like im­po­ner­ende å se på. Etterspørselen etter dolker var stor, og derfor finner vi også en del «venstrehåndsprodukt»: dolker som er slurvete laget. Det viktige var tydeligvis å levere dolkene i tide, kanskje før de skulle skipes av gårde til et marked?

Markeder og byttesystemer

Byttenettverk og utvekslingssystemer var godt organisert allerede for 4000 år siden. Menneskene tilbakela store distanser, både til lands og til vanns, for å sikre seg nødvendige produkter. Flintsmedene selv, eller profesjonelle handelsfolk, kan ha reist mellom markeder med dolker og andre gjenstander av flint for å bytte dem mot andre produkt.

Handelsfolkenes båter ble fylt opp med flintdolker og andre gjenstander som var lette å omsette i Norge. Med seg tilbake hadde de varer som var etterspurt i Danmark, som skinn, pels og gevir. Dolkene ble pakket tett sammen i lær eller i kasser av tre.

Dolker og begjær

Slike varepartier med ubrukte dolker blir ofte funnet som offer­ned­leg­g­elser. Dolker ble nemlig ikke bare brukt av mennesker, de ble også gitt i gave til gudene.

Gudene i bronsealderen var ikke opphøyde, moralske vesen, slik vi gjerne forestiller oss i dag. De lignet tvert imot mye på mennesker og var mer som rollemodeller å regne, med personlighet og karaktertrekk, laster, lyster og behov. Og de delte altså menneskenes begjær etter vakre gjenstander.

Morsomt nok måtte gudene likevel ta til takke med de nest beste dolkene. De vakreste holdt menneskene for seg selv. Vi finner dem ikke som offer­ned­leg­g­elser, men ved siden av de døde i gravene.

Av Kristine Orestad Sørgaard
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. jan. 2016 11:01