print logo

Kirkens motstandskamp

I protest mot nazifiseringen brøt folkekirken med NS-staten og trakk menighetene med seg. NS-prestene som ble igjen, talte for tomme kirker. Samtidig skjedde det en forbrødring mellom folkekirken og de frikirkelige trossamfunnene.

Den tyske okkupasjonen stilte Den norske kirke overfor et vanskelig dilemma. De fleste prester hadde ingen ting til overs for nazismen og var lojale mot konge og fedreland. Samtidig ønsket de ikke å gjøre noe som kunne utsette befolkningen for ytterligere fare og lidelse. Så hvordan skulle kirken forholde seg til okkupanten? Hvilke råd skulle den gi det norske folk?

I de første månedene valgte kirken, med Oslo-biskop Eivind Berggrav i spissen, å henstille til alle parter – okkupant som okkupert – å rette seg etter folkerettens bestemmelser. I dette lå det en oppfordring til befolkningen i de okkuperte områdene av landet om å utvise ro, orden og disiplin.

Fullsatt kirkerom.
En prest uten NS-bånd forretter til en fullsatt Frogner kirke i 1940. Foto: NTB scanpix

Samlet kirkefront

Nyordningen av 25. september 1940 endret forutsetningene for denne «folkerettslinjen». Rikskommissær Terboven iverksatte da en rekke tiltak som klart overskred den myndigheten som en okkupasjonsmakt har ifølge krigens lov.

De påfølgende nazifiseringsfremstøtene var etter kirkens oppfatning klart rettsstridige.

Høsten 1940 tok biskop Berggrav initiativ til at det ble opprettet en samlet kirkefront mot rettsløsheten og nazifiseringen. I oktober opprettet han Kristent samråd for Den norske kirke, et uformelt rådgivningsorgan med medlemmer fra statskirken og de frikirkelige organisasjonene. Det neste halvannet året fungerte Kristent samråd som kirkens reelle ledelse.

Kirkestriden tilspisser seg

Kirken var en landsdekkende organisasjon med stor innflytelse på folks liv. Okkupasjonsregimet ønsket derfor å gjøre kirken til et lydig redskap for sin ideologi og politikk.

Etter at høyesterettsdommerne i desember 1940 nedla embetene i protest mot den økende rettsløsheten, følte Berggrav og bispekollegiet at også kirken var nødt til å si klart og tydelig ifra om okkupantens og NS-myndighetenes overtramp.

I februar 1941 sendte biskopene et brev til menighetene der de fordømte hirdens bruk av vold mot norske menn og kvinner. I et annet hyrdebrev tok biskopene et oppgjør med NS-myndighetenes forsøk på å nazifisere oppdragelsen av barn og unge gjennom ungdomstjenesten.

En gruppe eldre menn sittende på gresset
Norske biskoper under en sammenkomst i Gudbrandsdalen sommeren 1941. Foto: NTB scanpix

Konflikten med NS-myndighetene ble stadig skarpere, og i februar 1942 nådde den sitt klimaks. Da bestemte okkupasjonsstyret at statsakten på Akershus skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen til ære for ministerpresident Quisling.

Festgudstjenesten ble boikottet av de vanlige kirkegjengerne i Trondheim, som i stedet samlet seg utenfor domkirken. Planen var å avholde en ordinær gudstjeneste så snart deltakerne på festgudstjenesten hadde forsvunnet. Politiet fikk ordre om å nekte folk adgang til kirken. Noen titalls kirkegjengere slapp inn i tide, men så mye som et par tusen ble hindret. Gudstjenesten ble likevel gjennomført, og utenfor kirken stemte menigheten i med salmesang og «Ja, vi elsker».

Folkemengde på åpen plass
Demonstrasjon utenfor Nidarosdomen. Folkemengden utenfor kirkeporten sang Ja, vi elsker, Vår Gud han er så fast en borg og andre salmer. Mennene har tatt av hodeplagg som i et kirkerom. Foto: NTB scanpix

Bruddet

NS-myndighetene oppfattet det hele som en politisk demonstrasjon og svarte med å avsette domprosten i Nidaros, Arne Fjellbu. De syv biskopene sendte deretter hvert sitt likelydende brev til Kirkedepartementet hvor de meddelte at de nedla sitt embete. Quisling kvitterte med å avsette først Berggrav og deretter resten av bispekollegiet. Et nytt hyrdebrev, kalt Kirkens grunn, ble lest opp fra prekestolen i landets kirker første og andre påskedag 1942. Der forklarte biskopene hvorfor de av hensyn til sin tro og samvittighet hadde sett seg nødt til å nedlegge embetet.

Mann med hakke arbeider ved en grunnmur. To vakter følger med
Biskop Eivind Berggrav ble internert på sin egen hytte i Asker, inntil han rømte i april 1945. På dette bildet fra 1942 arbeider han under politioppsyn. Foto: NTB scanpix

I løpet av våren 1942 fikk de følge av 797 av landets i alt 858 prester. Nær 93 prosent av prestene valgte altså å gå fra embetet, og statslønnen, og stille seg på kirkefrontens side.

NS-prester i tomme kirker

Embetsnedleggelsene var et hardt slag for Quisling-ministeriet. I et desperat forsøk på å holde kirkelivet i gang ble det utnevnt en rekke nye biskoper og prester. Men mange embeter ble stående ubesatt krigen ut, og få av de nyutnevnte var teologisk kvalifisert til stillingen.

NS-prestene ble stort sett boikottet av menighetene. Høymessen ble ikke sjelden holdt for tomme benkerader. Samtidig ble det gjennomført dåp, konfirmasjon, bryllup, nattverd og gravferd utenfor NS-kirken, tidvis i kirkens egne lokaler.

Situasjonen var dermed den at statskirken besto som en folketom, nazifisert institusjon, mens det meste av folkekirken levde videre på utsiden av kirkens bygninger.

Strid om lydighetsplikten

Sentralt i kirkestriden sto spørsmålet om de kristnes lydighetsplikt. NS-teologene hevdet at alle kristne har plikt til å lyde den øvrigheten som til enhver tid satt ved makten, og at staten står fritt til å vedta og følge sine egne lover. Mot dette hevdet Berggrav at lydighetsplikten overfor staten, slik den er nedfelt i Romerbrevet kapittel 13, forutsetter at den er en rettsstat.

Ifølge Berggrav er kirken, og hver enkelt troende, fritatt for å lyde en urettsstat, og har endatil adgang til å gjøre opprør mot en slik stat.

Den hemmelige kirkeledelsen

Etter å ha lagt ned embetet samarbeidet biskopene og ledende talsmenn for de frikirkelige organisasjonene om å opprette «Den midlertidige kirkeledelsen», et ad hoc organ som var tenkt å skulle lede folkekirken frem til frigjøringen.

Da to av medlemmene, den konservative teologen Ole Hallesby og legpredikanten Ludvig Hope, ble arrestert, gikk resten av kirkeledelsen i dekning. Arbeidet ble i stedet videreført av en hemmelig kirkeledelse. Hvem som inngikk i den, ble ikke offentliggjort før etter krigen.

Frem mot frigjøringen samarbeidet Den hemmelige kirkeledelsen tett med den sivile hjemmefronten og fungerte mer og mer som en moralsk rådgiver for den.

De siste to årene av okkupasjonstiden artet kirkestriden seg mest som en stillingskrig. NS-myndighetene nølte med å slå hardere til mot kirken for ikke å gjøre situasjonen enda vanskeligere for NS-prestene. Men 127 av de mest «brysomme» prestene ble forvist fra sognekallet sitt og 93 ble fengslet, hvorav mange havnet på Grini.

Flere av biskopene ble internert. Biskop Berggrav satt i husarrest i sin egen hytte i Asker.

Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 14. jan. 2016 10:22