print logo

NS-medlemmene: Hvem var de?

Den norske nasjonalsosialismen fikk aldri noen bred oppslutning i fredstid. Den tyske okkupasjonen gjorde at partiet likevel fikk mulighet til å spille en rolle i norgeshistorien.

Nasjonal Samling ble stiftet 17. mai 1933, med Vidkun Quisling som fører. Bare 2,2 prosent av velgerne ga partiet sin stemme ved stortingsvalget samme høst. Etter et enda magrere resultat ved stortingsvalget tre år senere ble partiet redusert til en sekt.

Ved kommunevalget i 1937, det siste valget før krigen, stemte bare 1422 personer på NS, noe som tilsvarte 0,06 prosent av stemmene.

Rekruttering i to bølger

Innmelding i Nasjonal Samling skjedde ikke jevnt og trutt, men fant sted i to omganger.

Den første rekrutteringsbølgen startet med etableringen av partiet i 1933 og varte et par års tid. Ifølge partiledelsen hadde partiet 8542 registrerte medlemmer i 1935–1936, hvoretter tilstrømningen av nye medlemmer stanset opp. Etter stortingsvalget i 1936, da partiet fikk en oppslutning på bare 1,8 prosent, brøt det ut en indre maktkamp som fikk flere toneangivende personer til å forlate partiet. Medlemstallet begynte å synke. Den siste førkrigsvinteren var det om lag 2700 medlemmer tilbake i partiet.

Ni personer oppstilt foran vogn med påmalt NS
NS-medlemmer på rekrutteringstur i Telemark, 1936. Foto: ukjent/Riksarkivet, RA/PA-0781/Fc/0004/0498/1167

Den andre rekrutteringsbølgen fulgte i kjølvannet av det tyske overfallet 9. april 1940. De første seks månedene ble det registrert om lag 3000 innmeldinger. Masseinnmeldingen tiltok i styrke etter at rikskommissær Joseph Terboven 25. september samme år gjorde NS til landets eneste lovlige parti. Etter at nyordningen ble proklamert, strømmet det på med nye medlemmer. Ved utgangen av året hadde NS mer enn 25 000 registrerte medlemmer.

Den andre rekrutteringsbølgen kulminerte i oktober 1943, da medlemstallet passerte 43 000. Deretter flatet rekrutteringen ut, samtidig som en del medlemmer forlot partiet. Det er anslått at NS hadde om lag 40 000 medlemmer ved frigjøringen, og at nærmere 55 000 personer hadde vært medlem av partiet i en kortere eller lengre periode i årene 1933–1945.

Mange motiver

Motivene bak oppslutningen om NS ser ut til å ha endret seg over tid.

Bak den første rekrutteringsbølgen lå det frustrasjon over den økonomiske og sosiale krisen på begynnelsen av 1930-tallet og misnøye med de etablerte partienes manglende evne til å gjøre noe med krisen. Mange var sterkt anti-kommunistiske og fryktet at Sovjetunionen ville spre sin bolsjevikrevolusjon til andre land. Sist, men ikke minst, var mange av medlemmene begeistret for den italienske fascismen og tyske nasjonalsosialismen, som de oppfattet som et handlekraftig alternativ til både kapitalisme og kommunisme.

Personer oppstilt på rekke. Noen med NS-pin på yttertøy. Vidkun Quisling, på taket av en vogn, holder tale
NS holder torgmøte i Ringsaker. Vidkun Quisling taler. Foto: Mikkel Sveinhaug/Domkirkeodden/CC BY-NC-SA

Etter det tyske overfallet 9. april 1940 kom ytterligere motiver til: Noen ønsket å være en del av det de oppfattet som den nye tid, andre mente at de ved å melde seg inn i NS kunne bidra til å minske tyskernes innflytelse på styre og stell i det okkuperte Norge. Frykt for konsekvensene ved å stå utenfor kan også ha spilt inn. Enkelte oppga senere at de var blitt opprørt over regjeringens og kongens flukt fra landet. Andre at de fulgte eksempelet til familie og venner. Endelig må vi tro at mange meldte seg inn i NS simpelthen fordi de trodde at tyskerne ville vinne krigen, og at det derfor ville tjene deres interesser.

Kvinner og unge mennesker

NS ble stiftet og formet av middelaldrende menn, men sammenliknet med andre partier var det likevel et ungt parti. Nesten en tredel av partimedlemmene meldte seg inn før de fylte 25 år, og det var flere medlemmer i aldersgruppen 20–29 år enn i noe annet tiårskull.

Ungdomspreget var sterkest i den andre rekrutteringsbølgen. Det var tilstrømningen av unge mennesker av begge kjønn som gjorde partiet til en massebevegelse under krigen.

Den høye ungdomsandelen skyldtes dels at de unge ble forholdsvis hardt rammet av krisen på begynnelsen av 1930-tallet. Under krigen ble mye av NS-propagandaen rettet mot ungdommen. Mange unge ble dratt med i NS av foreldre og eldre søsken.

Fra og med andre kvartal 1941 var det flere kvinner enn menn som meldte seg inn i NS. Ved frigjøringen var om lag hvert tredje NS-medlem kvinne. De kvinnelige medlemmene var gjennomgående yngre enn de mannlige – nær 40 prosent av NS-kvinnene var 25 år eller yngre da de meldte seg inn. Mer enn 70 prosent av alle kvinnelige NS-medlemmer meldte seg inn de siste tre–fire årene av krigen.

Stifterne fra middelklassen og eliten

Det var ikke bare alderssammensetningen og kjønnsfordelingen som endret seg fra den første til den andre rekrutteringsbølgen. Også den sosiale profilen gjennomgikk en markant forskyvning.

Stifterne av partiet, og de fleste markante NS-medlemmene i den første mobiliseringsfasen, hadde bakgrunn fra middelklassen, også fra dens øvre sosiale sjikt. Partiets kjernevelger var offiser, politimann, bonde, selvstendig næringsdrivende, lege, lærer, ingeniør, offentlige tjenestemann, kunstner eller administrerende direktør.

Forretningsfolk og private og offentlige funksjonærer var sterkt overrepresenterte i det opprinnelige NS, mens andelen bønder, ingeniører og andre profesjonsgrupper ikke var større enn i befolkningen generelt. En analyse av velgeroppslutningen ved stortingsvalgene i 1933 og 1936 viser at NS i sin sosiale rekruttering hadde mest til felles med Høyre. Partiet hadde da få velgere fra arbeiderklassen.

Sosial forskyvning

De som sluttet seg til NS etter 9. april 1940, var yngre og mindre velutdannede enn de opprinnelige medlemmene. Andelen NS-medlemmer med arbeiderklassebakgrunn ble tredoblet; faglærte og ufaglærte arbeidere utgjorde om lag 30 prosent av medlemsmassen i perioden 1941–1945. Også andelen av husmødre, ungdom og studenter steg markant.

NS stilte ikke liste i Nord-Norge ved stortingsvalgene før krigen, og oppslutningen om partiet var i hovedsak konsentrert på Østlandet og deler av Sørlandet. Dette endret seg ikke vesentlig under okkupasjonen, men den økende oppslutningen blant arbeidere og statstjenestemenn – særlig politimenn og byråkrater – tilsa at partiet fikk sterkere fotfeste i de store byene, og da særlig i Oslo.

Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. apr. 2016 00:54