print logo

Frigjøringen

I stedet for å munne ut i et kaotisk sluttoppgjør endte krigen i Norge i ordnede former, uten blodsutgytelser. Den militært overlegne okkupanten overga seg uten å gjøre væpnet motstand.

Unntaket var Finnmark og Nord-Troms, som tyskerne satte i brann da de trakk seg tilbake etter den sovjetiske innmarsjen i oktober 1944.

Men for resten av landet kom friheten tilbake uten skuddvekslinger og kamp 8. mai 1945. Bare i Danmark skjedde den tyske kapitulasjonen i like ordnede former.

Det lykkelige utfallet var ikke gitt på forhånd og kom heller ikke av seg selv.

Overgangen

«Det som skjedde var på mange måter et mirakel», skrev Milorg-sjefen Jens Chr. Hauge i ettertid. Han var opptatt av hvor mye som sto på spill, og hvor lett det kunne ha gått fryktelig galt. Ikke bare la tyskerne ned våpnene uten kamp. Like viktig var det at slutten på fremmedveldet ikke ble begynnelsen på en ny rettsløshet, preget av seierherrenes hevngjerrige selvjustis.

Riktignok skjedde det en utbredt trakassering av tyskerjenter, NS-medlemmer og andre som man mente hadde løpt fiendens ærend. Men i motsetning til i mange andre tyskokkuperte land var voldsbruken beskjeden. Lynsjing fant knapt nok sted.

Mennesker ledes opp på lasteplan. To menn med våpen bakerst på lasteplanet. Tilskuere
Arrestasjon av NS-medlemmer i Ski, mai 1945. Foto: NTB scanpix

Et nøye forberedt mirakel

Men det norske frigjøringsmirakelet var som mirakler flest: Det sprang ikke ut av intet.

Hjemmefrontens ledelse, med høyesterettsjustitiarius Paal Berg i spissen, hadde siden høsten 1944 sett det som sin hovedoppgave å legge forholdene til rette for en ordnet overgang fra krig til fred. I samarbeid med London-regjeringen la man detaljerte planer for innsettelse av såkalte gode nordmenn – det vil si ubestridte anti-nazister – som ledere i kommune-, fylkes- og sentraladministrasjonen samt i en rekke nazifiserte etater.

I tillegg hadde Milorg utarbeidet instrukser for hvordan de nær 40 000 væpnede menn og kvinner i Hjemmestyrkene skulle rykke fram når kapitulasjonen trådte i kraft. De skulle sikre ro og orden i påvente av allierte styrker og norske polititropper fra Sverige. Den 5. mai ga London-regjeringen Hjemmefrontens ledelse en vidtgående fullmakt til å opptre på dens vegne inntil de første statsrådene var tilbake på norsk jord.

Tre menn på åpen plass. Alle i uniform
Akershus festning ble overgitt til hjemmefronten 11. mai 1945. Foto: Johannes Stage/NTB scanpix

Hva ville tyskerne gjøre?

Den tyske føreren, Adolf Hitler, begikk selvmord 30. april 1945. Det nye statsoverhodet, storadmiral Karl Dönitz, ønsket en rask slutt på krigen. Natten mellom 6. og 7. mai kapitulerte Tyskland betingelsesløst på alle fronter.

Ingen kunne på forhånd si hvordan de 350 000 tyske soldatene i Norge ville reagere. Ville de følge ordren fra Dönitz om å overgi seg eller forsøke å klore seg fast i sin «Festung Norwegen»?

Rikskommissær Josef Terboven var lenge innstilt på å kjempe videre. Han måtte imidlertid oppgi kamplinjen etter et møte med Dönitz i Flensburg 3. mai. Dönitz kan likevel ikke ha følt seg trygg på Terboven: Han ble avsatt fire dager senere og tok deretter sitt eget liv.

General Franz Böhme ble dermed den øverste representant for tyske myndigheter på norsk jord. Han var mest opptatt av å få til en «ærefull avmarsj» for sine tropper hjem til Tyskland.

Kapitulasjon, folkefest og normalisering

Om ettermiddagen 8. mai landet den allierte militærkommisjonen på Fornebu under ledelse av brigader R. Hilton. Ved ellevetiden samme kveld overrakte Hilton kapitulasjonsdiktatet til general Böhme på Lillehammer.

Tyskerne skulle avvæpnes, interneres i leire og etter hvert transporteres til Tyskland som krigsfanger. Det ville ikke bli noen ærefull avmarsj.

Våpenstillstanden trådte offisielt i kraft fra kl. 24.00 den 8. mai. Mange steder hadde hjemmestyrkene allerede inntatt sine posisjoner, men hovedframrykkingen skjedde natten til 9. mai. Den morgenen gjenopptok NRK sine frie radiosendinger.

Mens folk jublet i gatene, viftet med norske flagg og kastet de forhatte blendingsgardinene på bålet, begynte hjemmestyrkene å arrestere nazister, torturister, angivere og andre av fiendens medløpere. Norske jenter som hadde innledet kjærlighetsforhold til tyske soldater, ble trakassert og internert.

Arrestasjonene var startskuddet til et storstilt rettsoppgjør som skulle bli krevende og omstridt, men som i ettertid er blitt stående som alt i alt «rettferdig, men strengt».

Maidagene 1945 ble en uforglemmelig folkefest for den delen av befolkningen som hadde avvist nazismen. Feiringen nådde et foreløpig klimaks da kronprins Olav kom til Oslo den 13. mai sammen med allierte og norske militære sjefer samt fem statsråder fra London-regjeringen.

Oslo rådhus i bakgrunnen. Folkemengde. Smilende kronprins Olav i uniform bak i åpen bil.
Kronprins Olav ankom Oslo den 13. mai. Her ved Rådhusplassen. Foto: NTB scanpix

I et møte på Slottet neste dag erklærte Hjemmefrontens ledelse at den hadde fullført oppdraget og derfor nedla sine verv. Den 31. mai kom også stortingspresident Carl J. Hambro, statsminister Johan Nygaardsvold og resten av regjeringen hjem. Og den 7. juni, på dagen fem år etter at han forlot Norge, gikk kong Haakon i land på Honnørbrygga i Oslo.

Norsk bidrag til friheten

«Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt». Slik lød parolen som Hjemmefrontens ledelse sendte ut til det norske folk frigjøringsdagen 8. mai 1945. Men var det nordmennenes kamp som hadde gitt landet friheten tilbake?

Strengt tatt ikke. Det var ingen slagen tysk krigsmakt som overga seg 8. mai. Når tyskerne la ned våpnene uten motstand, skyldtes det at krigen var ugjenkallelig tapt på andre frontavsnitt. Likevel hadde mange nordmenn bidratt

Norske sjøfolk led store tap i den viktige konvoifarten over Atlanteren og i Nordishavet. Norske krigsflyvere, soldater og spesialsoldater satte på samme måte livet på spill i den felles allierte kamp. Også de titusener av norske kvinner og menn som deltok i det sivile og militære motstandsarbeidet på norsk jord, eller som nektet å bøye seg for okkupasjonsmaktens forsøk på å nazifisere samfunnet, bidro til at Norge som nasjon fikk medeierskap til sin egen frigjøring.

Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 10. juni 2016 10:57