print logo

Kunnskapsoverføring i eksil

Andre verdenskrig var den blodigste og mest ødeleggende militære konflikten noensinne, men krigen førte også med seg en rekke teknologiske og vitenskapelige nyvinninger som skulle få store samfunnsmessige konsekvenser.

De fleste av disse gjennombruddene fant sted i lukkede forskningsmiljøer i USA, Storbritannia og Tyskland, under strengt hemmelighold.

Likevel fikk norske ingeniører og vitenskapsmenn del i kunnskapsrevolusjonen takket være noen fremsynte menn i det norske eksilmiljøet i London.

Ingeniører hos britene

Avisoppslag om tungtvann. Viser en ung Tronstad i tillegg til tekst om tungtvann.
Tronstad var en synlig aktør i samfunnsdebatten i kjølvannet av oppdagelsen av tungtvannet. Her ser vi omtale av ett av hans foredrag på midten av 1930-tallet. Foto: NTNU – Universitetsbibiloteket, Leif Tronstads arkiv

Den fremste blant disse var den unge kjemiprofessoren Leif Tronstad, som etter sin ankomst til London høsten 1941 ble tilknyttet Forsvarets overkommando. Tronstad var en av verdens ledende eksperter på fremstilling av tungtvann og skulle etter hvert bistå britiske myndigheter i planleggingen av sabotasjeaksjonen mot Norsk Hydros tungtvannsfabrikk på Vemork.

Våren 1942 tok Tronstad initiativet til opprettelsen av Forsvarets overkommandos tekniske utvalg (FOTU). Tanken var at utvalget skulle fungere som en norsk «brain trust» i eksil.

FOTU sørget for å hente dyktige norske ingeniører og vitenskapsmenn over til Storbritannia og skaffe dem jobb innenfor den avanserte og raskt voksende britiske militære forskningssektoren.

Skaffe kompetanse

Opprettelsen av FOTU skulle tjene flere hensikter. For det første ønsket man å bidra til den allierte krigsinnsatsen. Det var mangel på dyktige ingeniører i den britiske forsvarsforskningen, og Tronstad var overbevist om at Norge hadde mye å bidra med.

For det andre så han ordningen som en gyllen mulighet for norske myndigheter til å holde seg orientert om den militærteknologiske utviklingen.

Sist, men ikke minst ville de utplasserte ingeniørene skaffe seg verdifull kompetanse på militærteknologiske satsingsområder som kunne bli av stor betydning for det norske Forsvaret etter krigen.

Tronstad så tidlig for seg at FOTU kunne utgjøre grunnstammen i et fremtidig norsk forsvarsteknologisk forskningsmiljø og slik legge grunnlaget for oppbyggingen av et moderne norsk forsvar.

Walkietalkie og radar

I årene før og under andre verdenskrig fant det sted en rivende utvikling innenfor elektronikkindustrien. I militær sektor fikk dette særlig betydning på områder som elektronisk samband, undervannskrigføring (asdic) og overvåking av luftrommet (radar). Dette ble også viktige satsingsområder for FOTU.

Elektroingeniøren Willy Simonsen utviklet kortbølgeradioen «Sweetheart», som ble satt i masseproduksjon for bruk av de norske hjemmestyrkene, og en lett, bærbar felttelefon (walkietalkie).

Andre norske ingeniører bidro i utviklingen av skipsradarer, undervannsminer, avmagnetiserte skipsskrog og nærhetsbrannrør, en type avansert antiluftskyts som viste seg svært effektiv i kampen mot den tyske krysserraketten V-1.

Sonar mot ubåter

Asdic (sonar) var et annet militærteknologisk område hvor britene lå langt fremme. Asdicen var like viktig i kampen mot tyske undervannsbåter som radaren var for nedkjempelse av tyske fly og krigsskip.

Her utviklet norske ingeniører et system for tidligvarsling av undervannsbåter som ifølge en amerikansk evaluering etter krigen var det beste utstyret i sitt slag.

Raketter, værvarsling og atomer

Militær raketteknologi var et annet prioritert satsingsområde for FOTU. Her viste det seg imidlertid vanskeligere å få innpass i de ledende britiske forskningsmiljøene. Hovedgrunnen var trolig at norske ingeniører var uten spisskompetanse på feltet og derfor fremsto som lite attraktive å samarbeide med.

Et felt hvor norske eksperter derimot markerte seg og bidro sterkt til kunnskapsutviklingen på alliert side, var værvarsling. Pålitelige værvarsler var av stor betydning for planlegging og gjennomføring av allierte bombetokter og andre militære operasjoner. Professor Sverre Pettersen gjorde sammen med en mindre gruppe norske meteorologer en viktig krigsinnsats i den britiske militære værtjenesten.

Ingen norske forskere medvirket til det angloamerikanske atombombeprosjektet. Tronstad og ingeniør Jomar Brun fungerte riktignok som rådgivere for britene når det gjaldt industriell fremstilling av tungtvann, og hadde trolig en viss innsikt i de fremskrittene som ble gjort i fremstillingen av en atombombe.

Portrettbilde av Tronstad
Leif Tronstad ble militært kurset i Skottland og oppnådde kapteins grad. Her er han avbildet i kapteinsuniform. Senere fikk han majors grad. Foto: NTNU – Universitetsbibiloteket, Leif Tronstads arkiv

Etter den tyske kapitulasjonen i mai 1945 medvirket dessuten Gunnar Randers i den såkalte «Alsos mission», en alliert militær etterretningsoperasjon som saumfarte tysk territorium på jakt etter avansert tysk militærteknologi. Der skaffet han seg innsyn i tyske atomfysikeres anstrengelser for å konstruere en uranbasert atomreaktor.

Fra FOTU til Forsvarets forskningsinstitutt

Professor Tronstad falt i aktiv krigstjeneste kort tid før frigjøringen, men de øvrige FOTU-ingeniørene overlevde krigen og brakte verdifull kunnskap og kompetanse med seg hjem til Norge.

FOTU fikk vinteren 1946 sin arvtaker i Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), nøyaktig slik Tronstad og hans nærmeste medarbeidere hadde sett for seg. Instituttets første direktør, Fredrik Møller, så vel som forskningssjefene Helmer Dahl, Gunnar Randers og Hans C. Christensen hadde bakgrunn fra FOTU. Randers ble etter kort tid direktør for et annet nyopprettet forskningsinstitutt, Institutt for atomenergi (IFA).

Sammen med NTH og SINTEF i Trondheim og Chr. Michelsens Institutt i Bergen ble FFI og IFA toneangivende miljøer for den moderne høyteknologiske industriutviklingen i Norge etter krigen.

Av Olav Njølstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. feb. 2016 10:35