Ledige stunder ble fylt med forefallende oppgaver av ulike slag. Potetene i kjøkkenhagen måtte hyppes. Villagrisen trengte stell. Eller man satte såler på utgåtte sko og sydde om gamle klær så de ble nesten som nye.
Midt i krigens alvor var det også plass for lek, underholdning og moro. Her, som på så mange andre områder under okkupasjonen, gjaldt det at selvgjort var velgjort – og ikke bare i mangel på alternativer. Fellesskapet og samholdet som oppsto gjennom disse fritidssyslene, hørte for mange til krigsårenes beste minner.
Sport og friluftsliv
Høsten 1940 gikk det organiserte Idretts-Norge til streik i protest mot okkupasjonsregimets forsøk på å nazifisere idrettsbevegelsen. Idrettsstreiken varte krigen ut og førte til full boikott av alle offisielle idrettsarrangementer. Bare nazister, nazisympatisører og tyske soldater deltok i slike.
Men selv om idrettsstreiken var effektiv, innebar den ikke at befolkningen sluttet å trimme. Folk gikk på ski, syklet og badet som før – selv om tyskerne hadde stengt av enkelte av de mest populære strendene. Barn og unge spilte fotball, hoppet på ski, lekte sisten og gikk på skøyter.
Reiserestriksjoner gjorde at mye av det organiserte reiselivet lå nede. Men folk ble flinkere til å besøke slekt og venner, dra på telttur i skog og mark, reise til fjells eller på landet. Mange kombinerte fritid med nytte, for eksempel ved å feriere på en bondegård. Mot å delta i gårdsarbeidet kunne man få noen kilo poteter eller litt smør og flesk med hjem til byen.
Lek og spill bak blendingsgardinene
Mange foreninger ble forbudt. Eller folk holdt seg borte fra dem fordi de var blitt overtatt av nazistene. Men blant annet Frelsesarmeen og en del frikirkelige losjer og Yngres-foreninger fikk fortsette og opplevde et oppsving i aktiviteten.
Speiderbevegelsen hadde mange medlemmer ved krigsutbruddet, men 11. september 1941 ble den forbudt som et ledd i nazistenes forsøk på å skaffe seg kontroll over oppdragelsen av barn og unge. Uniformer og uniformsmerker måtte innleveres sammen med knuter, belter, kniv og kompass. «Strømper innleveres ikke», het det i kunngjøringen, «men den nedbrettede kant tas av og innleveres».
Mange ungdommer fikk likevel fortsette speidingen i regi av KFUM, Blåspeideren og lokale Yngres-foreninger.
Mye av fritidsaktivitetene foregikk i hjemmene, ofte bak nedrullede blendingsgardiner. Familie og venner samlet seg rundt sofabordet for å spille kort, ludo og mølle. Barna lekte med papirdukker, ofte selvlagde, og byttet glansbilder. Andre samlet på sardinboksetiketter.
Nye leker var vanskelig å få kjøpt, men hjemmelagde biler, dukkehus og dukkevogner viste seg å gjøre samme nytten.
Teater nei, kino ja
Nazistene ønsket å kontrollere kulturlivet og la press på kulturinstitusjonene for å få dem til å tilpasse seg «den nye tid». Motstandsbevegelsen svarte med å iverksette boikott av de institusjonene som ga etter for presset eller ble overtatt av NS-myndighetene.
Flere av landets ledende teatre ble tvangsnazifisert, med det resultat at publikum holdt seg borte og teatrene måtte stenge.
Kinoene opplevde derimot et oppsving under krigen. Det hjalp ikke at motstandsbevegelsen på et tidspunkt oppfordret til kinostreik som mottrekk mot visningen av nazistiske propagandafilmer. Særlig de unge ville på kino.
Krigsårene ble på flere måter en gullalder for norsk film. Folk gikk mann av huse for å se Leif Juster i Den forsvunne pølsemaker eller Wenche Foss og Per Aabel i En herre med bart. Hele 21 norske spillefilmer hadde premiere under krigen, flere enn i noen tidligere femårsperiode!
Leselyst og forbudte bøker
I februar 1941 innførte det nazifiserte Kultur- og opplysningsdepartementet forbud mot salg og utlån av en rekke bøker.
Det var særlig nyere bøker med et antinazistisk eller sterkt humanistisk budskap som ble rammet av forbudet. Men også Henrik Wergelands mer enn 100 år gamle pamflett Jødesagen i det norske Storthing ble forbudt og inndratt.
Forbudet la ingen demper på folks leselyst. Bibliotekene lånte ut bøker som aldri før, og lesesalene var i hyppig bruk.
Okkupasjonsårene førte også til et oppsving for voksenopplæringen. Norsk Korrespondanseskole (NKS) opplevde en firedobling i elevtallet under krigen i forhold til den foregående femårsperioden.
Huskonserter og låvedans
Okkupasjonsregimet innførte også forbud mot dans på offentlig sted. Mange fikk likevel utløp for sin danseglede gjennom leikarringer og låvedans i privat regi.
Over hele landet fant mennesker sammen for å hygge seg med sang og musikk. Det ble arrangert huskonserter i private hjem der både tilreisende yrkesmusikere og lokale amatører kunne opptre.
Korbevegelsen blomstret. Mange salmer og sanger fra den nasjonale sangskatten fikk ny aktualitet.
Dikt av Nordahl Grieg, Arnulf Øverland og Inger Hagerup bidro til å styrke samholdet og kampmoralen. Populære tonesatte dikt og sanger var Per Sivles «Vi vil os et land» og Finn Bøs forbudte vise «Det er Norge i rødt, hvitt og blått» fra Chat Noir-revyen i 1943! Den siste ljomet i gatene og ble nærmest en landeplage etter frigjøringen.