print logo

Henriette Bie Lorentzen

Oslo-kvinnen Henriette Bie Lorentzen deltok i motstandsarbeid under andre verdenskrig. Hun ble arrestert og satt i fangenskap i nazistenes kvinneleir. Etter krigen brukte hun mye tid på fredsarbeid og kvinnesak.

Henriette Bie Lorentzen (1911–2001), født Wegner Haagaas, tok en magistergrad i litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo i 1937. I 1938 giftet hun seg med Øyvind Bie Lorentzen. Gjennom en studiekamerat kom hun inn i kretsen som grunnla Nansenskolen.

Henriette hadde fast jobb som lærer ved Nansenskolen, hvor hun arbeidet sammen med Anders Platou Wyller og Kristian Schjelderup. Etter hvert ble hun også redaksjonssekretær for Schjelderups tidsskrift Fritt Ord. Den 15. april 1940 tok tyskerne over Nansenskolen, og Henriette sto da uten jobb.

De første krigsårene

På det tidspunktet da tyskerne tok over Nansenskolen, var Henriettes mann, Øyvind, ansatt ved Kristiansand Katedralskole. Henriette flyttet da fra Lillehammer til Kristiansand, men hun kunne ikke ansettes ved samme skole som sin mann.

Øyvind og Henriette engasjerte seg begge i ikkevoldelig motstandsarbeid under krigen. Henriette hadde vært i Tyskland i mellomkrigstiden, i 1934, og sett og hørt Hitler tale: «Hva han sa, husker jeg ikke. Jeg erindrer at han skrek og brølte, skrek, brølte og fektet, og at de fleste studentene ropte Heil. Det var fælt.»

Øyvind var også en innbitt antinazist – han hadde satt seg grundig inn i nazismen i mellomkrigstiden. Det var han som gikk inn i motstandsarbeid først, og Henriette hjalp etter hvert til med å spre illegale aviser og drive kurérvirksomhet og flyktningarbeid. I 1942 fikk paret en sønn, Hans. I 1943 var Henriette gravid med deres andre barn.

I 1943 ble Gestapo i Kristiansand oppmerksom på motstandsarbeidet som Øyvind og Henriette var en del av. Øyvind klarte å komme seg til Sverige og ble der til krigens slutt, mens Henriette ble arrestert.

I tysk fangenskap

Ingen i motstandskretsene hadde tidligere opplevd at en gravid kvinne ble arrestert og torturert, men Henriette ble et av torturofrene i kjelleren på Statsarkivet, som var Gestapos hovedkvarter. Etter hvert ble hun sendt til Grini. Der ble hun først forespeilet at barnet hennes skulle sendes til Tyskland etter fødselen, men så ble hun oppsøkt av en østerriksk lege i Wehrmacht-uniform som fortalte at hun skulle få føde på Akershus krigslasarett.

Etter fødselen sørget den humane legen for at barnet, ei jente, kom til Henriettes familie. Henriette selv ble transportert til Tyskland. Der satt hun, sammen med 102 andre norske kvinner, i kvinneleiren Ravensbrück utenfor Berlin fram til krigens slutt.

I Ravensbrück ble de norske kvinnene utsatt for tvangsarbeid og sult. De ble også vitne til at andre grupper i leiren ble utsatt for overgrep og lidelser. 9 av de 103 norske kvinnene som satt i denne leiren, døde. De som overlevde og kom seg hjem, var alle merket av oppholdet i en tysk konsentrasjonsleir.

Etter krigen

Henriette holdt foredrag om sine opplevelser som fange i en tysk konsentrasjonsleir allerede i 1945. Hun fortsatte også sitt humanistiske arbeid, uten tvil med forsterket kraft etter det hun hadde opplevd som offer for nazismen.

Fra 1945 til 1955 drev hun tidsskriftet Kvinnen og Tiden sammen med politikeren og kommunisten Kirsten Hansteen. De to drev også studiesirkler og brevkurs for kvinner, og de var svært engasjert i kvinnesaken i form av internasjonalt engasjement og fredsarbeid blant kvinner. Senere var Henriette engasjert i Bestemødre mot atomvåpen, som demonstrerte utenfor Stortinget hver onsdag i 20 år fra 1983, og i Amnesty International.

Henriette var ansatt som lektor ved det som i dag er Høgskolen i Oslo og Akershus, fra 1951 til hun gikk av med pensjon i 1978. Hun var leder for den norske Ravensbrück-komiteen og var også involvert i arbeidet med den internasjonale Ravensbrück-komiteen.

Henriette Bie Lorentzen fikk i 1995 St. Hallvard-medaljen for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred. Hun døde i 2001.

Av Mirjam Kristensen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. jan. 2016 14:49