print logo

Krigsbarn i fredstid

Mange av de om lag 10 000 krigsbarna som ble født under krigen, fikk en vanskelig start i livet. Da krigsbarn i 1980-årene begynte å stå fram med livshistoriene sine, ble de møtt med sympati. Deres skjebner ble et sentralt tema i samfunnsdebatten.

I etterkrigstiden fikk mange krigsbarn, det vil si barn med norske mødre og tyske fedre, vansker på grunn av opphavet sitt. Noen opplevde store problemer med at mødrene ble «utstøtt» av familien og hadde personlige vansker som følge av sin personlige kontakt med tyske soldater under krigen.

Mange krigsbarn opplevde også problemer på skolen og i lokalsamfunnet ellers. De av dem som vokste opp i Tyskland og på norske barnehjem, ble trolig hardest rammet.

Fotografi av barnekrybber langs en vegg, spedbarn i krybbene. Sal, med vasker og håndklær i enden
Barn på et lebensbornhjem. Foto: NTB scanpix

Et problematisk liv

En stor del av krigsbarna greide seg riktignok bra, og de levde greit uten at livet ble særlig preget av bakgrunnen deres. Nyere forskning tyder likevel på at gruppen av krigsbarn som helhet statistisk sett har hatt større vansker i livet enn befolkningen for øvrig. Menneskene i denne gruppen har høyere dødelighet og lavere utdanning og inntekt enn andre, og vi finner flere uføretrygdede her enn i befolkningen for øvrig.

Senere forskningsresultater tyder også på at krigsbarnas problemer i stor grad skyldes myndighetenes behandling av denne gruppen gjennom oppveksten. Det som trolig har hatt størst betydning i den forbindelse, er at sentrale og lokale myndigheter i stor grad unnlot å iverksette tiltak for å støtte opp om de norske barna som hadde tyske fedre, i familien og skolen og gjennom barndommen og oppveksten for øvrig.

 

 

Krigsbarna i offentligheten

I den første etterkrigstiden var krigsbarna et svært omstridt tema, og mange mente at disse barna burde sendes ut av landet. Deretter synes de å ha blitt lite omtalt i offentligheten på 1950- og 60-tallet.

Midt på 1970-tallet brakte en del aviser sensasjonsoppslag om krigsbarn etter at det i en fransk bok ble hevdet at de var blitt «produsert» som et ledd i de tyske nazistenes rasebaserte befolkningspolitikk. Senere forskning har ikke bekreftet slike påstander – som imidlertid fortsatt dukker opp innimellom, men nå som en myte.

Holdningsendring

Om lag ti år senere, på midten av 1980-tallet, sto en del krigsbarn for første gang fram i offentligheten, og disse ble møtt med sympati av en ny generasjon. Året 1986 står sentralt her, med blant annet et radioprogram og en dokumentarroman om krigsbarn og tyskerjenter.

I 1986 organiserte også en del krigsbarn seg i et eget forbund, og etter at en ny adopsjonslov ble vedtatt samme år, ble det enklere for dem å få ut opplysninger fra norske myndigheter om blant annet sine tyske fedre.

Kritikk og rettssak

Den sympatien krigsbarna ble møtt med på 1980-tallet, utviklet seg mot slutten av 1990-tallet til en kritikk av norske myndigheter i etterkrigstiden.

Det toppet seg med at en del krigsbarn i 2001 gikk til sak mot staten på grunn av forhold de var blitt utsatt for gjennom oppveksten. Rettssaken vakte stor medieinteresse, også internasjonalt. Saken ble ført gjennom rettssystemet og fram til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, men ble avvist fordi den var foreldet.

Et oppgjør med fortiden

Temaet krigsbarn ble også tatt opp i Stortinget, og i sin nyttårstale i 2000 kom statsminister Bondevik med en unnskyldning «for den diskriminering og urett som mange av krigsbarna var utsatt for». Unnskyldningen ble fulgt opp med at staten finansierte et større forskningsprosjekt om krigsbarnas oppvekstvilkår i årene 2001–2005.

Den opprinnelige kritiske holdningen folk hadde overfor krigsbarna like etter krigen, hadde altså i løpet av drøyt femti år snudd, og det rettes nå et kritisk søkelys mot norske myndigheters behandling av krigsbarna i etterkrigstiden.

Av Kåre Olsen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. juni 2017 16:01