print logo

Norsk-tyske krigsbarn

Under annen verdenskrig ble det født om lag 10 000 barn med norske mødre og tyske fedre. Barna ble høyt verdsatt av tyske myndigheter, men etter krigen ble disse barna oppfattet som et samfunnsproblem.

Etter den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 oppsto det raskt kjærlig­hets­forhold mellom tyske soldater og norske kvinner. En del av disse norske kvinnene, «tyskerjentene», ble gravide, og våren 1941 ble de første krigsbarna født.

Tyskerne anså det norske folk som rasemessig svært verdifullt, så det at det ble født norsk-tyske barn, passet godt inn i deres rasepolitikk.

SS-organisasjonen Lebensborn

Allerede våren 1941 ble en avlegger av den tyske SS-organisasjonen Lebensborn etablert i Norge. Lebensborn fikk ansvaret for å registrere og yte økonomisk og praktisk bistand til krigsbarn og deres mødre.

Før krigen var slutt, hadde Lebensborn registrert om lag 8000 fødte krigsbarn og opprettet en rekke mødre-, føde- og barnehjem. Lebensborn ønsket primært at barna skulle være hos sine mødre, men sto også for noen hundre adopsjoner i tilfeller hvor mødrene selv ikke kunne ta hånd om barna.

Kvinner med barnevogner oppstilt på rekke utenfor hus
Lebensbornhjemmet på Hurdal Verk var det første av slike hjem i Norge og det første utenfor Tyskland. Det åpnet i august 1941, i lokaler som tidligere hadde blitt brukt som turisthotell. Foto: ukjent/Riksarkivet, Lebensborn, boks 108, RAFA2182U108_12

Kontroll med kjærlighetsforhold

For mødrene kunne Lebensborn arte seg som et sosialkontor, men organisasjonen var egentlig et instrument i naziregimets rasebaserte befolkningspolitikk, et rasepolitisk redskap. SS anså det som viktig å støtte mødrene blant annet for å forhindre aborter som ville medføre tap av rasemessig verdifullt nordisk «blod».

Det har vært spekulert i om Lebensborn også sto for ren avl av barn med norske mødre som et ledd i rasepolitikken, men det er ikke noe som tyder på at organisasjonen gjorde det. Mødrene fikk først kontakt med Lebensborn etter at de var blitt gravide, og krigsbarna ble til etter normale kjærlighetsforhold mellom mann og kvinne.

Krigsbarna – et samfunnsproblem

Etter at krigen var slutt, begynte en del nordmenn å se på krigsbarna som en fare for samfunnet. Det verserte blant annet tanker om at barna med sine tyske gener i voksen alder ville stå fram som en tysk femtekolonne. Ledende norske psykiatere mente at en stor del av barna trolig var mentalt tilbakestående og ville medføre store kostnader for samfunnet.

Sommeren 1945 nedsatte Sosialdepartementet et krigsbarnutvalg som blant annet skulle tilrå om barna burde sendes ut av Norge eller bli værende i landet. Det kom fram forslag om at de kunne sendes til Australia. Utvalget konkluderte likevel med at barna måtte behandles som andre norske barn født utenfor ekteskap og altså bli værende her, og slik ble det.

Fotografi av barn i krybbe
25. august 1944 beordret Hitler at alle tyske kvinner og barn skulle sendes «hjem» til Tyskland. Det inkluderte kvinner som hadde giftet seg med tyske soldater og barn som hadde en tysk far. Barn født utenfor ekteskap skulle adopteres bort i Tyskland. Foto: Levende Historie/privat

Staten sviktet krigsbarna

Krigsbarnutvalget tilrådde at myndighetene måtte ta et spesielt ansvar for krigsbarna, men dette ble ikke fulgt opp i praksis. Blant dem som fikk store problemer, var flere hundre krigsbarn som under krigen var blitt sendt til Tyskland for adopsjon.

Norske myndigheter drøyde til våren 1947 med i det hele tatt å undersøke hvordan det sto til med disse barna. Deretter ble en del av dem hentet hjem, men oppfølgingen av det enkelte barn var dårlig. Andre ble sendt til Sverige der de ble adoptert bort.

Barna som de tyske nazistene betraktet som spesielt verdifulle, ble altså i det norske etterkrigssamfunnet ansett som et problem. Selv om krigsbarna i hovedsak ble værende i Norge, var det mange som fikk en vanskelig barndom og oppvekst på grunn av sitt opphav.

Av Kåre Olsen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. mai 2016 18:26