print logo

Fra Nygaardsvold til Gerhardsen

Da krigen var slutt, kunngjorde statsminister Nygaardsvold at regjeringa gikk av. Det hadde vært avtalt flere år i forveien. Men hvem som skulle ta over, var usikkert.

Etter påtrykk fra ledende kretser i den sentrale hjemmefrontledelsen i Oslo erklærte statsminister Johan Nygaardsvold i februar 1943 fra London at regjeringa ville gå av når landet var frigjort. Han holdt løftet, og etter råd fra Arbeiderpartiets formann, Einar Gerhardsen, gikk regjeringsoppdraget til lederen i Hjemmefrontens Ledelse, høyesterettsjustitiarius Paal Berg. Etter få dager måtte Berg gi fra seg oppdraget til den samme Gerhardsen, som klarte å danne den påtenkte midlertidige samlingsregjeringa som blei utnevnt av kong Haakon 23. juni 1945. 

Regjering ut fra 1936-Stortinget

Mens statsminister Johan Nygaardsvold tre uker etter den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 var på vei hjem fra London, vedtok Arbeiderpartiets landsstyre 28.–29. mai å gå inn for at det siste valgte Stortinget av 1936 skulle kalles inn for å gi ei ny regjering de nødvendige fullmakter.

I Arbeiderpartiets vedtak hette det at den nye regjeringa måtte bygge på sammensetninga av Stortinget, det vil si: ha borgerlig flertall og sjef. Dermed var Nygaardsvold utelukka som ny statsminister. Venstre, Høyre og Bondepartiet slutta seg til at Stortinget av 1936 måtte samles.

Einar Gerhardsen, som i 1940 var blitt midlertidig partiformann i statsråd Oscar Torps fravær, fortsatte i vervet inntil landsstyret valgte han til ny formann 29. mai. Han var dessuten ordfører i Oslo og sentral i hjemmefrontledelsen.

Fotografi av menn som går ned landgang fra passasjerskip
31. mai 1945 kom den norske London-regjeringa til Oslo med det britiske passasjerskipet «Andes». Her går regjeringa i land, med statsminister Johan Nygaardsvold i spissen, deretter utenriksminister Trygve Lie, stortingspresident C. J. Hambro, etterfulgt av statsrådene Hans Ystgaard, Nils Hjelmtveit og Olav Hindahl. Få dager senere gikk regjeringa av, men Trygve Lie fortsatte som utenriksminister i den nye regjeringa. Foto: Aftenposten/NTB scanpix

Kongens hjemkomst

6. juni blei det kjent at talelista ved Oslo kommunes arrangement ved kongens hjemkomst 7. juni skulle bestå av kronprins Olav, hjemmefrontleder og justitiarius Paal Berg, fylkesmannen i Oslo, og sannsynligvis skulle kong Haakon tale på Honnørbrygga. Deretter skulle Einar Gerhardsen tale foran Rådhuset, og til slutt skulle Johan Scharffenberg, den kjente motstanderen av parlamentarismen, tale på Slottet.

Stortingspresident C. J. Hambro greip inn, og sørget i siste liten for at de fremste representantene for statsmaktene, statsminister Nygaardsvold og stortingspresidenten sjøl, også skulle få si noen ord.

Nygaardsvolds avskjed

11. juni var statsminister Nygaardsvold innkalt til sentralstyremøte i Arbeiderpartiet for første gang etter hjemkomsten. Alfred Ljøner fra Skog- og Landarbeiderforbundet tok straks ordet og sa at arbeiderne venta at Nygaardsvold danna ny regjering. Einar Gerhardsen svarte med å peke på landsstyrevedtaket fra slutten av mai, og sa at Paal Berg (Venstre) burde få oppdraget med å danne ny regjering, men at Oscar Torp og Trygve Lie burde fortsette som forsvarsminister og utenriksminister.

Dagen etter fikk Nygaardsvold avskjed. Samme ettermiddag kom Arbeiderpartiets stortingsgruppe sammen. Den ene etter den andre spurte om hvorfor Nygaardsvold ikke var kandidat, Olav Versto foreslo at han måtte danne regjering. En utslått, men lojal Nygaardsvold avgjorde derimot saka ved å si at han ikke var skuffa over at han ikke lenger skulle være statsminister, og ved å forlate møtet.

Ny statsministerkandidat møter motstand

14. juni ga kongen formelt regjeringsoppdraget til Paal Berg, og rådde han til å få med Trygve Lie og Oscar Torp. Begge hadde sterke utenriks- og forsvarspolitiske bindinger til Storbritannia, som kongen hadde stått nært helt fra 1905. Paal Berg fikk den unge juristen og Milorg-lederen Jens Chr. Hauge, også han med nær kontakt med Storbritannia, som sin personlige sekretær.

Men alt neste dag blei det krise da Hambro fikk med seg hele Høyre i sin motstand mot at Torp og Lie skulle fortsette som statsråder. Som landets tredje største avis offentliggjorde Kommunistpartiets Friheten Bergs takketale 15. april 1940 til Quisling for det ansvaret han hadde tatt 9. april. «Dette er bare en enkelt side av Paal Bergs politiske historie under krigen», la avisa truende til.

Gerhardsen-regjeringa

18. juni hadde Paal Berg gitt opp og rådde kongen til å overlate oppdraget til Einar Gerhardsen. I hjemmefrontledelsen fortalte han at Hambro hadde sagt at landet ikke kunne la fremmede makter diktere hvem som skulle være norsk utenriksminister. Under regjeringsstriden lå også motsetninga mellom tilhengere av en sjølstendig norsk utenrikspolitikk, som Hambro og Nygaardsvold, og på den andre sida ei britisk-vennlig gruppe rundt Lie, Torp og Hauge som i dette hadde støtte fra kongen.

I stortingsgruppa holdt flere representanter fortsatt fast på Nygaardsvold. Men Nygaardsvold sa i praksis nei, og på fellesmøtet med sentralstyret 18. juni fikk Gerhardsen oppdraget, mot én stemme. Gerhardsen overtok straks Jens Chr. Hauge som sekretær, og han ble samtidig medlem av Arbeiderpartiet. 23. juni utnevnte kongen den nye regjeringa med Einar Gerhardsen som sjef, med et flertall fra de to arbeiderpartia på åtte av femten statsråder (seks fra Ap, to fra Kommunistpartiet) og med sju borgerlige.

Resultatet var det stikk motsatte av det vedtaket landsstyret i Arbeiderpartiet hadde gjort etter forslag fra den samme Einar Gerhardsen i slutten av mai, og som var brukt til å utelukke Johan Nygaardsvold som statsminister i den nye samlingsregjeringa.

Et tilsikta resultat?

Om dette var et tilsikta resultat så hurtig, fins det ikke kilder for å avgjøre. Landsstyrevedtaket var begrunna med at det ville være en ulempe for Arbeiderpartiet å fortsette å ha regjeringsansvaret fram til valget på nytt storting høsten 1945. Blant historikere har det også stått strid om Nygaardsvold stadig, etter 9. april 1940, var den folkekjære politikeren som hadde skaffa partiet stor tilslutning på 1930-tallet.

Paal Berg var i alle fall bare en omvei forbi Nygaardsvold til Gerhardsen, i høyden fram til stortingsvalget. I 1943 hadde kretsen rundt Martin Tranmæl, Konrad Nordahl og Haakon Lie blitt enige om hjemmefrontlederen Paal Berg som førstevalg, og deretter, hvis det ikke gikk, Einar Gerhardsen.

Politisk sett markerte skiftet fra Nygaardsvold til Gerhardsen at Arbeiderpartiets utenomparlamentariske organisasjonsfløy, med sete på Youngstorget, tok over regjeringsmakta fra partiets parlamentarisk orienterte stortingsgruppe på Løvebakken, med Nygaardsvold i spissen. Nygaardsvold hadde ikke krefter eller lyst til å fortsette og ta opp kampen, men var djupt skuffa over at partiledelsen rundt Gerhardsen og Tranmæl bak ryggen hans hadde lagt alt til rette for at han skulle gå av, i stedet for å spille med åpne kort.

Av Harald Berntsen
Publisert 9. apr. 2016 00:04 - Sist endret 9. apr. 2016 00:04