print logo

Sovjetiske soldater på norsk jord i nord

I oktober 1944 frigjorde sovjetiske tropper de østligste delene av Finnmark fra tysk okkupasjon og ble værende i Norge fram til september 1945.

Sovjeterne fordrev tyske styrker fra et område fra Jakobselva i øst til Tanaelva i vest.

Svart-kvitt-bilete. 25 soldatar frå sovjet er stilt opp til fotografering. Mange av dei sit oppå løpet til ei anti-luftskyts-kanon. Alle er bevæpna med maskingevær og alle har på russerlue, eller usjanka, en pelslue med oppbrettbar skygge og store øyreklaffar som kan knytast opp på toppen av lua.
Sovjetiske soldater ved en tysk kanon i Liinahamari i Petsamo. Kanonen hadde blitt erobret under offensiven på Litsa-fronten i oktober 1944. Foto: Ukjent/Fotokhronika TASS/NTBs krigsarkiv, Riksarkivet

Fra det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 sto Norge og Sovjetunionen på samme side i den andre verdenskrig. I mai 1944 ble det inngått en jurisdiksjonsavtale mellom landene som regulerte forholdet mellom norsk siviladministrasjon og sovjetiske militære myndigheter i frigjorte områder. Tilsvarende avtaler ble inngått med britene og amerikanerne.

Fronten i nord

Den nordligste fronten mellom Tyskland og Sovjetunionen under andre verdenskrig lå ved Litsaelva på Kolahalvøya. Her hadde det tyske angrepet blitt stanset i 1941, 50 km fra den viktige havnebyen Murmansk.

Sovjetisk motangrep på Litsa-fronten

Sovjetiske styrker gikk til storoffensiv på Litsa-fronten den 7. oktober 1944. I harde kamper slo de seg gjennom de tyske stillingene, tok Petsamo den 15. oktober, og krysset grensen til Norge den 18. oktober. Innmarsjen i Øst-Finmark var fortrinnsvis motivert av militære hensyn – frigjøring av norske områder var altså ikke noe mål i seg selv - og fant sted i sammenheng med kamp mot tyske styrker i de nordligste delene av Finland.

Svart-kvitt-bilete. Naturlandskap, ved ei elv, mest sannslynleg Tanaelva. I forgrunn to soldatar med russerluer ved tungt maskingevær på hjul. Det ligger fire andre bevæpna soldater langs bergrabben mot elva. Eit skilt på finsk og norsk fortel oss at all fisking er forbode.
Sovjetiske tropper i finsk-norsk grenseområde. Foto: ukjent/NTBs krigsarkiv, Riksarkivet/CC BY-SA

Kamp på norsk jord

Det sovjetiske angrepet på tyskerne i Øst-Finnmark kom både over land og fra sjøen. Den 25. oktober frigjorde sovjetiske styrker Kirkenes etter kraftige gatekamper.

Den sovjetiske hovedstyrken stanset sin frammarsj etter å ha nådd Neiden den 29. oktober, men en mindre avdeling fortsatte til Tanaelva. Her stanset den sovjetiske framrykkingen den 13. november. Kampene i Sør-Varanger hadde medført store ødeleggelser og tap av menneskeliv. For Sovjetunionen kostet kampene på norsk side av grensen over 2000 døde og sårede. De totale sovjetiske tapene i offensiven på Litsa-fronten var i underkant av 16 000 døde og sårede, mens tyskernes samlede tap lå rundt 22 000 døde, sårede og tilfangetatte.

Tysk tilbaketrekking og den brente jords taktikk

Tyskerne trakk seg videre tilbake i Norge, til en ny linje ved Lyngen i Troms. Under retretten, særlig vest for Tanaelva, benyttet tyskerne den brente jords taktikk. Rundt 50.000 sivile ble tvangsevakuert, og store områder svidd av. Omkring 24.000 andre sivile ble igjen i Finnmark og Nord-Troms, de fleste av disse befant seg i Øst-Finnmark, hvor tyskerne ikke hadde hatt tid til å gjennomføre en grundig tvangsevakuering. De flere tusen sivile som hadde blitt igjen i ingenmannslandet vest for Tanaelva med matmangel og uten husrom, led særlig stor nød.

Sovjetisk tilstedeværelse på norsk jord

Den sovjetiske offensiven skapte en buffersone mellom Sovjetunionen og tyskerne i det okkuperte Norge. De fleste sovjetiske kampavdelingene ble deretter sendt til andre områder. De sovjetiske soldatene som ble igjen i Finnmark, sto i grensetraktene, med området fram til Neiden satt under sovjetisk militært styre. Ansvaret for frigjøring av Finnmark utenom Sør-Varanger ble overlatt til den norske Londonregjeringen.

Norsk-sovjetisk samarbeid

I perioden som de sovjetiske troppene sto i Finnmark, opptrådde de i det hele og store godt. I tillegg til de sovjetiske troppene, befant det seg også 3000 norske soldater i fylket. Omkring 1500 av disse hadde blitt mobilisert fra den gjenværende befolkningen i Finnmark. De andre hadde blitt sendt fra Storbritannia og Sverige. Lederen for de rundt 3000 norske soldatene i Finnmark, oberst Arne Dagfin Dahl, beskrev samarbeidet med sovjeterne som knirkefritt.

Svart-kvitt-biletet. To menn står ved ripa på eit skip og har blikket retta utover. Dei har militær uniform med insignier som tyder på høg rankering. Fleir skikkelsar kan skimtas i brakgrunnen.
Norske soldater ombord på et sovjetisk skip i Petsamofjorden i november 1944. Soldatene kom fra de norske styrkene i Storbritannia og var på vei til Finnmark. Kommandørkaptein Erling Hostvedt til venstre og oberst Arne Dagfin Dahl i midten. Foto: Ole Friele Backer/NTBs krigsarkiv, Riksarkivet/CC BY-SA

Det fantes likevel en del bekymring hos den norske ledelsen for at Sovjetunionen kunne bli stående i Øst-Finnmark. Denne frykten hadde blant annet bakgrunn i at forholdsvis store sovjetiske troppestyrker befant seg i Sør-Varanger etter krigsslutt.

Tilbaketrekning

Høsten 1945 begynte norske myndigheter å undersøke når de sovjetiske troppene skulle trekkes vekk fra norsk territorium. Formelle forespørsler ble sendt til den sovjetiske regjeringen etter at tidsrammen for tilbaketrekning fra Norge av amerikanerne og britene først var blitt avklart.

Den endelige sovjetiske tilbaketrekningen fra Øst-Finnmark foregikk fra 15. til 25. september 1945, over Storskog og Holmfoss. På kvelden den 25. september 1945 forlot de siste sovjetiske troppene norsk jord.

Elleve måneder etter at de hadde frigjort Øst-Finnmark, avsluttet Sovjetunionen dermed sitt militære nærvær på norsk jord.

Av Kristian Husvik Skancke
Publisert 24. mai 2016 16:17 - Sist endret 8. mai 2017 10:49