Rasjonering og kamp om polvarer under andre verdenskrig

Under okkupasjonsårene var det stor rift om de finere alkoholvarene og køståing utenfor Vinmonopolet kunne gå på helsa løs. Ved flere tilfeller ble det innført forbud mot å stille seg i kø før et bestemt klokkeslett på morgenen, noe som resulterte i regelrette gateslag.

Under annen verdenskrig var Vinmonopolets varer rasjonert gjennom et kjøpekortsystem. Importen og produksjonen var begrenset, kvaliteten på drikkevarene varierte sterkt og myndighetene forsøkte på rettferdig vis å fordele det som var. Det utspant seg etter hvert en innbitt kamp om det edlere brennevinet og originalvarer fra Frankrike og Skottland var særdeles ettertraktet.

Svart.kvitt-biletet. To menn i frakk og hatt er på veg inn i eit lokale. På døra står det Kontor for kjøpekort, åpent kl. 8:30 til 17
Vinmonopolet hadde fra 1941 av egne kontorer som utstette kjøpekort. På steder som ikke hadde polutsalg var det politiet man måtte henvede seg til for å få søke om kort. Foto: NTB scanpix

I en situasjon med pengerikelighet og vareknapphet ble fint brennevin som whisky og konjakk gjerne brukt som «hard valuta» på svartebørsen. Folk brukte disse knapphetsvarene i bytte mot andre ting de trengte. Etter hvert som originalvarene tok slutt, rykket de nest beste varene opp i hierarkiet.

Flere hundre meter lange polkøer

For å sikre seg det beste brennevinet, var det mange som stilte seg grytidlig i polkø om morgenen. Politimyndighetene mente det var noe uverdig over disse uendelig lange køene av folk som burde ha noe bedre fore. De kom derfor i flere omganger opp med tiltak for å få bukt med problemet, i samarbeid med den nazifiserte vinmonopolledelsen. Blant annet skulle originalvarer selges ved noen få bestemte utsalg, og det kun på torsdager.

De flere hundre meter lange torsdagskøene fikk de «vanlige» køene til å blekne. Problemet ble slett ikke løst, bare konsentrert. Allerede i tretida om natta kunne de første kundene dukke opp i torsdagskøen. Illegale kølappsystemer oppsto, noe som snart ble bannlyst. Men bemidlede kunder hadde sine stedfortredere i køen, som de selv avløste når det nærmet seg åpningstid.

Forbud mot å stå i kø innføres

Det syntes å være en evigvarende pendelbevegelse mellom myndighetenes tiltak og kundenes oppfinnsomhet. Tilsynelatende var det umulig å bli kvitt de lange, «uverdige» polkøene. Derfor innførte politiet i noen byer, og i flere omganger, køforbud før et visst tidspunkt på morgenen. Særlig ble dette et oslofenomen, hvor tiltaket først ble utprøvd høsten 1941.

Køforbudet førte til at kundene gikk hvileløst omkring i gatene, inntil de på det aktuelle klokkeslettet stormet fram, som utskutt av en kanonmunning, i retning den magnetiske «pol».

Polkø i Drammen under andre verdenskrig

«De spisse albuers krig»

I flere tilfeller kom det til håndgemeng, både kundene imellom, og mellom kunder og politi. Sønderrevne klær og oppskrubbede knær hørte til dagens orden. I Oslo ble ridende politi tidvis satt inn mot ulydige polkunder, og tjuvstartere ble ført bort av lovens lange arm. En augustmorgen 1944 ble hele 87 mennesker innbrakt, bøtelagt og fratatt kjøpekortet. Det siste sved nok mest.

Svart-kvitt-bilete av bygate. Mange menneske står i kø langs ei rekke med forretningslokaler. To politikonstablar rir langskøen på hest.
Ridende politi holder oppsyn med polkø i Oslo. Dette bildet er hentet fra et klipp fra Filmavisen som viser hvordan torsdagskøen 24. august 1944 utartet seg. Dette vinmonopolutsalget hadde annonsert at 400 flasker "Brandy special, likører, punsch og gml. aquavit" ville legges ut for salg denne dagen.

Vinmonopolets salgssjef kalte tilstandene en «originalsyke», men det var altså ikke så lett å finne botemidler. Mange tiltak ble prøvd ut. Kundene ble inndelt i to grupper, A–K og L–Å, etter forbokstaven i etternavnet. Den ene gruppa skulle ha eksklusiv adgang til prima varer, kalt A-varer, i en viss salgsperiode. Den andre gruppa var da henvist til de såkalte B-varene. Deretter var det omvendt. Tiltaket ble kombinert med torsdagsutsalg og køforbud, men kaoset var like salig.

Høyere brennevinsforbruk

Man skulle kanskje tro at alkoholkonsumet gikk ned under krigen, men brennevinssalget satte faktisk rekord i året 1944. Gjennom Vinmonopolets til da 22 år lange historie hadde forbruket av de sterkeste varene aldri ligget så høyt. Året før var rasjonen blitt fordoblet. Antallet skjenkesteder og utsalg økte også i siste halvdel av krigen.

Den tyske okkupasjonsmakta hadde egne kvoter og egne skjenkesteder unndratt norske lover og regler. Salget til tyskerne utgjorde 5–6 prosent av Vinmonopolets omsetning under krigen, og toppåret var 1942. Okkupanten importerte også på egenhånd store mengder vin og brennevin som Vinmonopolet besørget tappingen av.

Brennevinsimporten gikk drastisk ned under krigen, men ved anlegget på Hasle i Oslo produserte Vinmonopolet store mengder varer basert på sulfittsprit, på folkemunne kalt «plankesprit». Ved å bruke et biprodukt fra celluloseproduksjon som råstoff, kunne poteter som tidligere ble brukt i brennevinsproduksjon, spares til mat.

Under krigen kapret brennevinet markedsandeler på bekostning av øl og vin. Men de fineste varene, dem kundene sto i timevis i kø for og kjempet innbitt om, havnet stort sett hos de mest bemidlede, gjennom byttehandelen på svartebørsen.

Emneord: Sosiale forhold Av Christine Myrvang
Publisert 27. jan. 2017 10:00 - Sist endret 24. jan. 2024 13:40