print logo

Dødsstraff under rettsoppgjøret

Dødsstraff i fredstid ble gjeninnført i Norge under andre verdenskrig. I det påfølgende rettsoppgjøret ble det avsagt 72 dødsdommer, og 37 av disse endte med henrettelse.

Dødsstraff ble avskaffet i straffeloven av 1902. Siden 1876 hadde uansett alle dødsdommer automatisk blitt omgjort til straffarbeid på livstid.

At dødsstraff også formelt gikk ut av straffeloven, avspeilet en endring i synet på straffens rolle, fra at den skulle gi rettferdighet til ofrene, til at den først og fremst skulle ha samfunnsnytte.

Dødsstraff blir gjeninnført i Norge

Den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig gjorde at spørsmålet om dødsstraff på nytt ble aktuelt.

Regjeringen Nygaardsvold i eksil vedtok i oktober 1941 å gjeninnføre dødsstraff. Den direkte foranledningen var okkupasjonsmaktens summariske henrettelse av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm tre uker tidligere.

Fotografi, eksilregjeringen Nygaardsvold rundt et langbord, bildet tatt fra kortsiden
Den norske regjeringen i London, med statsminister Johan Nygaardsvold i midten, fotografert i 1940. Foto: NTB scanpix

Regjeringen satte også ned en straffelovskomité, etter hvert i nært samarbeid med Hjemmefrontens ledelse i Norge. Dette arbeidet resulterte blant annet i rettergangs­anordningen av 16. februar 1945, som var grunnlaget for bruk av dødsstraff under rettsoppgjøret etter krigen.

Dødsstraffens lovlighet

Endringene i lovverket ble offentliggjort gjennom de kanalene regjeringen hadde tilgjengelig. Hvorvidt Grunnloven ga regjeringen adgang til å gi slike lover, hvorvidt lovene i tilstrekkelig grad ble gjort kjent for de som ble rammet av dem, og hvorvidt lovene fikk tilbakevirkende kraft, har vært omdiskutert i ettertid.

Særlig NS-folk har kritisert det at lovverket gikk utover det handlingsrommet Grunnloven § 17 gir regjeringen til å styre uten at Stortinget er samlet. Kritikken har fått noe støtte fra jurister, men samtidig har lovligheten blitt forsvart med den konstitusjonelle nødretten.

Problemstillingene ble behandlet av Høyesterett i saken mot Reidar Haaland høsten 1945, og domstolen fastslo enstemmig og uten begrunnelse at gjeninnføringen av dødsstraff var hjemlet i norsk lov.

I løpet av de neste tre årene la påtalemyndighetene ned påstand om dødsstraff i 139 saker. Av de 37 som ble henrettet, var det 25 nordmenn som var dømt for landsforræderi, og 12 tyskere som var dømt for krigsforbrytelser.

Den siste som ble henrettet var NS-regjeringens Kirke- og undervisnings­minister Ragnar Skancke 28. august 1948.

Stortingets behandling

Både for å sikre politisk ro rundt gjeninnføringen av dødsstraff og for å gjøre Stortinget relevant som politisk aktør tok stortingspresident C. J. Hambro sommeren 1945 initiativet til at Stortinget skulle bekrefte at gjeninnføringen hadde gått riktig for seg.

I løpet av de neste tre årene ble spørsmålet om dødsstraff behandlet av Stortinget ytterligere fire ganger. Første gang var høsten 1946.

Selv om antallet motstandere av dødsstraff hadde doblet seg sammenlignet med året før, fra seks til tretten representanter, ble straffen igjen vedtatt med overveldende flertall. Skillelinjene gikk bare i liten grad mellom partiene på dette tidspunktet, men det var økende motstand mot straffen i de borgerlige partiene.

Gjennomføringen av dødsstraffen

De to neste sakene, fra 1947, handlet om selve gjennomføringen av straffen. Den første var tilleggsinnstillingen om hvordan henrettelsene praktisk skulle gjennomføres.

Både fordi dette var et teknisk spørsmål, og fordi saken ble behandlet sammen med den større landssvikloven, ble innstillingen vedtatt enstemmig. Uenighet kunne ha skapt usikkerhet om de overordnede retningslinjene for oppgjøret, og det var det ingen som ønsket på dette tidspunktet.

Da ble det mer debatt om tillegg til lovgivningen om Høyesterett.

Da Høyesterett med minst mulig flertall hadde avsagt flere dødsdommer, foreslo regjeringen at det i saker med dødsstraff skulle være ni dommere i retten og kvalifisert flertall dersom en dødsdom skulle være gyldig. Videre måtte et kjæremål være enstemmig dersom anken fra en dødsdømt skulle avvises.

I så måte var dette en liberalisering av loven, som likevel ikke gikk langt nok for mindretallet i Stortinget. Flertallet, som stemte for forslaget, bestod i hovedsak av representanter fra Arbeiderpartiet og NKP.

Dødsstraffen avskaffes

Etter hvert som avstanden til okkupasjonstiden økte, økte også motstanden mot å bruke dødsstraff. Da to stortingsrepresentanter våren 1948 presenterte et lovforslag om å oppheve dødsstraffen, fikk for første gang et slikt forslag tilslutning fra et flertall i justiskomiteen.

Begrunnelsen til flertallet var at argumentene for dødsstraff ble svekket når avstanden mellom forbrytelsen og gjennom­føringen av straffen økte, samtidig som skadevirkningene dødsstraffen påførte samfunnet, økte tilsvarende.

Mindretallet mente at man ikke kunne se bort fra at enkelte av sakene som gjenstod, kunne være «i den grad alvorlige at det vanskelig kan unngås at dødsstraff må fullbyrdes».

I Stortinget ble mindretallets forslag vedtatt, i hovedsak med støtte fra Arbeiderpartiet og NKP. Motstanden var imidlertid større enn noen gang, og i de borgerlige partiene var den nå helt dominerende.

Spørsmålet om dødsstraff ble ikke behandlet flere ganger i Stortinget, og etter at dommen mot Skancke to måneder senere var fullbyrdet, gikk den også – om ikke formelt, så i hvert fall i praksis – ut av norsk rettspleie. Påtalemakten la heller ikke ned flere påstander om dødsstraff.

Dødsstraff i fredstid ble formelt avskaffet av Stortinget 15. desember 1950, og straffen ble tatt ut av den militære straffeloven 8. juli 1979. I 1991 vedtok Stortinget med 72 mot 42 stemmer å forplikte seg til ikke å bruke dødsstraff, og 16. oktober 2003 vedtok et enstemmig Storting et forbud mot å noen gang gjeninnføre dødsstraff i norsk lov.

Av Nik. Brandal
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. juli 2017 17:18