Holdningskampen mot nazismen

Okkupasjonsregimet forsøkte å drive igjennom en nasjonalsosialistisk revolusjon i Norge, men fremstøtet utløste protester og motstand fra grupper som nektet å underkaste seg nazistisk styre og innflytelse.

Okkupanten og de norske nazistene tok i bruk harde midler for å tvinge uvillige enkeltindivider og lite samarbeidsinnstilte yrkes-, profesjons- og interessegrupper i kne. Mange ble truet, fengslet eller utsatt for andre typer overgrep.

Det var disse gruppenes og enkeltindividenes klare og kompromissløse avvisning av nazismen som i september 1942 fikk USAs president Franklin D. Roosevelt til å si at hvis noen fortsatt tvilte på demokratienes seiersvilje, så «let him look to Norway!».

Okkupert, ikke beseiret

Nyordningen av 25. september 1940 gjorde det okkuperte Norge til en nazistisk ettpartistat. Med støtte fra Nasjonal Samling iverksatte okkupanten de neste to årene en rekke radikale nazifiseringsfremstøt med sikte på å omforme det norske samfunn etter tyske forbilder.

For den sivile motstandsbevegelsen ble det en hovedoppgave å forsvare det truede norske folkestyrets idealer, institusjoner og organisasjoner mot okkupasjonsregimets nazistiske offensiv.

Holdningskampen hadde slik sett et defensivt sikte. Snarere enn å utfordre okkupantens politiske og militære herredømme bidro den til å stålsette befolkningen mot nazistisk tankegods og verne det frie Norges nasjonale identitet.

Fra idrettsstreik til kirkestrid

Det startet med at en samlet idrettsbevegelse høsten 1940 gikk til idrettsstreik for å unngå nazifisering. Man ønsket heller ikke å kaste glans over nasjonalsosialismen ved å delta i populære sportsarrangementer.

I desember 1940 var det høyesterettsdommernes tur. De nedla enstemmig sine verv i protest mot okkupasjonsregimets tilsidesettelse av rettsstaten.

Deretter fulgte en rekke nazifiseringsfremstøt som utløste nye bølger av motstand: i arbeidslivets organisasjoner, i kirken, i skolen og i yrkeslivet. Kampen ble ført ved hjelp av symboler, paroler, protestskriv, streik, boikott og andre former for sivil ulydighet.

Kampen om ungdommen

Få dager etter statsakten på Akershus 1. februar 1942 vedtok det nyopprettede Quisling-ministeriet to lover som utløste den såkalte skolestriden. Den ene loven påla landets lærere å stå som medlem i det nazifiserte Norges Lærersamband. Den andre påla alle norske barn mellom 10 og 18 år å utføre nasjonal ungdomstjeneste i Nasjonal Samlings ungdomsorganisasjon.

Hensikten med de to lovene var å gi norsk ungdom en nasjonalsosialistisk oppdragelse. Det ønsket verken lærerne, foreldrene eller kirken å være med på.

Lærere og foreldre

Med få unntak gjorde lærerne det klart at de ikke ville melde seg inn i Lærersambandet. Samtidig protesterte de mot loven om nasjonal ungdomstjeneste. Det samme gjorde landets biskoper, som i et skriv av 14. februar 1942 hevdet at loven var i strid med Guds bud.

Fotografi av lærere, tvangsarbeid i Kirkenes. Lærerne er oppstilt for fotografen, snøvær
Norske lærere på tvangsarbeid i Kirkenes våren 1942. Foto: NTB scanpix

I mars startet norske foreldre en masseprotest. Titusener skrev til Kirke- og undervisningsdepartementet at de for sin samvittighets skyld ikke kunne overlate oppdragelsen av sine barn til andre, ei heller Nasjonal Samlings ungdomsfylking.

Rikskommissær Terboven svarte med å arrestere 1100 mannlige lærere, hvorav halvparten ble sendt til tvangsarbeid i Nord-Norge.

Det nyttet lite. Nazismen fikk aldri innpass i den norske skolen.

Fotografi av skoleelever i arbeid rundt et stuebord i et privat hjem, lærer i bakgrunn
Dersom okkupanten rekvirerte skolebygningen, kunne undervisningen foregå på andre måter. Her undervises elever fra en skoleklasse i Oslo i et privat hjem. Bildet er tatt i 1943. Foto: NTB scanpix

Arbeidstjenesten

Ved årsskiftet 1942/1943 hadde tyskerne i realiteten gitt opp håpet om å vinne det norske folk for nasjonalsosialismen. Det siste store slaget i holdningskampen skulle stå om okkupasjonsregimets forsøk på å mobilisere deler av den yngre mannlige befolkningen til arbeidsinnsats i tysk tjeneste.

Helt siden sommeren 1940 hadde det vært en ordning med arbeidstjeneste i Norge. Begrunnelsen var i utgangspunktet altruistisk: Ledige, friske hender skulle tas i bruk i jordbruk, skogbruk og bygg- og anleggsvirksomhet til beste for fellesskapet. Ordningen var først frivillig, men ble i 1941 gjort obligatorisk for alle menn i vernepliktig alder.

Fordi formålet kunne oppfattes som samfunnsnyttig, gjorde hjemmefronten på dette tidspunktet lite for å sabotere ordningen, selv om den fikk en stadig tydeligere nazistisk profil.

I februar 1943 proklamerte Quisling-ministeriet en ny lov om nasjonal arbeidsinnsats. I første omgang skjedde det ikke så mye mer, men vinteren 1944 ble det kjent at Quisling-ministeriet planla å innkalle tre årskull unge menn til lovpålagt arbeidstjeneste.

Hjemmefronten fryktet at den egentlige hensikten var å rekruttere mannskaper til en egen norsk hær under tysk kommando, og sendte ut paroler om å boikotte innkallingen.

I mai–juni 1944 gjennomførte den sivile og militære motstandsbevegelsen flere sabotasjeaksjoner mot arbeidstjenestekontorene. Okkupasjonsregimet ga deretter opp å masseinnkalle norske menn til arbeidstjeneste.

Emneord: Politikk og makt, Sosiale forhold Av Olav Njølstad
Publisert 9. apr. 2016 00:02 - Sist endret 22. jan. 2024 15:16