print logo

En endelig løsning på «taterplagen»

I 1943 ville NS-regimet ha «en endelig løsning på taterplagen». Spørsmålet burde løses «omtrent slik som jødespørsmålet er blitt det», mente sentrale NS-folk.

I 1935 hadde Stortinget avvist et forslag om at «omstreiferne» ikke skulle få lov til å bruke hest. Under krigen reiste kommunale myndigheter og dyrevernnemnder på nytt et krav om hesteforbud. Det var urettferdig at bøndene fikk sine hester rekvirert, mens «omstreiferne» fortsatt fikk «reke omkring» med sine hester, som de attpåtil mishandlet, lød argumentet.

Sikkerhetspolitiet i NS-regimet støttet kravet og mente at jordbruket også trengte «omstreifernes» hester. Et forbud ville dessuten hindre streifing og dermed begrense «slagsmål, tyveri, uorden og andre ulemper», ble det hevdet.

Flere henvendelser fra kommunale myndigheter og fylkesmenn fulgte. De ville ha slutt på «omstreiferuvesenet». Taterne/romanifolket burde settes i konsentrasjonsleirer, og ingen arbeidsføre som ikke ville arbeide, burde få midler til livets opphold, mente fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Deportasjon

Tanken om å deportere taterne/romanifolket ble reist av Sikkerhetspolitiets sjef Oliver Møystad kort tid etter den siste deportasjonen av norske jøder 25. februar 1943.

Møystad hadde ingen tro på det å assimilere romanifolket. De burde sendes ut av landet, til tyske konsentrasjonsleirer i Polen.

«En endelig løsning»

Også justisminister Sverre Riisnæs ville ha taterne/romanifolket deportert. Politiminister Jonas Lie så fram til «en endelig løsning på taterplagen, slik at man blir kvitt dette spørsmål og får det løst – omtrent slik som jødespørsmålet er blitt det».

I Politidepartementet ble det likevel reist tvil om hvorvidt «tyskerne vil ta imot dem der nede». «Problemet» måtte nok løses «innenlands».

En aksjon planlegges

Sommeren 1943 ga Quisling grønt lys for «en aksjon mot taterplagen». Planer ble lagt.

I første omgang skulle aksjonen rettes mot «alle omstreifere av taterblod» som var «vaneforbrytere». De skulle fratas hest og husbåt og interneres med familiene sine i strengt bevoktete arbeidsleirer.

Der skulle det gjøres en «rasemessig undersøkelse», og «familier med forbrytersk arvestoff» skulle steriliseres.

Nye lovforslag

Sommeren 1944 kom Politidepartementet med et utkast til en lov for å bringe aksjonen inn i ordnete former. Det var foreslått bestemmelser om registrering, pågripelse og plassering i arbeidsleirer, foruten forbud mot å holde hest, husbåt eller motorvogn.

Den nye loven ble ikke innført. Quisling ville heller at eksisterende lover, slik som løsgjengerloven og vergerådsloven, skulle håndheves strengere.

Dessuten mente Quisling at «taterspørsmålet» burde utredes nærmere. Denne gangen gikk oppgaven til Justisdepartementet. Et utvalg ble satt ned.

Internering og sterilisering

Utvalgets innstilling kom i desember 1944. Målet var «en definitiv løsning av taterspørsmålet» på norsk jord.

Den eksisterende «omstreifingen» skulle avvikles ved at omstreiferne ble registrert og internert i atskilte leirer for kvinner og menn. Framtidig «omstreifing» skulle hindres ved at omstreiferne ble sterilisert.

Det ble lagt stor vekt på sterilisering, fordi «omstreifing» ble betraktet som «en arvelig defekttilstand». Alle omstreiferbarn ville bli født med «sjelelige svakheter», lød argumentet.

Klart for en stor aksjon

I april 1945 hadde Justisdepartementet lagt alt til rette for en stor aksjon mot taterne/romanifolket. Aksjonen besto av mange tiltak:

  • registrering og meldeplikt
  • forbud mot å eie eller besitte hest, båt eller motorvogn som kunne brukes i «omstreiferøyemed»
  • inntil tre års plassering i tvangsarbeidsleir av samtlige personer over 18 år som «streifer om på tatervis»
  • plikt for vergeråd til å omplassere barn etter politivedtak
  • systematisk sterilisering

Men avklaringen kom seint. NS-regimet rakk ikke å gjennomføre aksjonen før frigjøringen.

Fotografi, tatere/romanifolk sittende på bakken, i konsentrasjonsleir
Det norske romanifolket ble som gruppe ikke deportert under krigen. Men andre tilsvarende grupper i Europa ble internert og drept i tyske konsentrasjonsleirer. Her er en gruppe rom avbildet i konsentrasjonsleiren Belzec i Polen i 1942. Det antas at rundt 200 000 rom ble drept i et bevisst forsøk på utryddelse, mens ytterligere 200 000–300 000 kan ha omkommet på grunn av bombeangrep, regulære kamper og tvangsarbeid – slik det er gjort rede for i rapporten «Å bli dem kvit». Foto: NTB scanpix
Av Per Haave
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. jan. 2016 16:15