print logo

Pressen under krigen

Norske borgere opplevde i okkupasjonsårene en dramatisk endring i den daglige nyhetsstrømmen: avisen de hentet på dørmatta eller i postkassa forsvant eller ble forandret.

Svart/hvitt foto av aviser i utsalg fra kiosk. Titler bl.a.: Hirdmannen, Norges idrettsblad, Das Reich, Fritt Folk, Deutsche Zeitung
Aviser i salg i 1944. Foto: NTB scanpix

Aviser skiftet navn, ble slått sammen med andre aviser, og mange aviser ble stanset.

Avistetthet og politisk bredde rasert

Mange av avisene som utkom i Norge ved det tyske angrepet, var små og lokale blad. Avistetthet og politisk bredde var et kjennetegn.

Den såkalte nyordningen av avisene ble hardhendt gjennomført, og rammet især arbeiderpressens aviser. Alle kommunistaviser ble stanset. Høyres og Bondepartiets presse fortsatte med over halvparten av sine aviser, Venstre med litt mindre enn halvparten. De borgerlige avisene som gikk inn, stanset i overveiende grad mot slutten av krigen.

Per 9. april 1940 utkom det i Norge omkring 260 aviser, i en befolkning som ennå ikke talte tre millioner mennesker. Ved frigjøringen i mai 1945 utkom 114 aviser som hadde fortsatt sin utgivelse hele tiden.

Midtveis i krigen ble Pressedirektoratets målsetting nådd, en «rasjonalisering» av norsk presse var gjennomført. Denne nyordningen førte til at de avisene som utkom, tjente gode penger på opplagsøkning og annonsevekst, mens de stansede avisene kunne bli frastjålet teknisk utstyr og tapte inntekter og markedsgrunnlag over flere år.

Bomber og ødeleggelser

Norsk presse ble overrumplet av det tyske overfallet på Norge.

I kystbyene der krigsskipene sèg inn, ble avisredaksjoner inntatt i okkupasjonsmaktens tjeneste med pålegg om å bidra til å opprettholde ro og orden. Norges større aviser i Sør-Norge, fra Østfold til Nord-Trøndelag, inntok dermed rollen som okkupasjonsvennlige, ved å følge pålegg om å understreke overfor avisleserne betydningen av samarbeid mellom stedlig tysk kommandant og lokale myndigheter.

Aftenposten ble pålagt betydelige trykke-oppgaver for tyskerne: Deutsche Zeitung in Norwegen og soldat-avisene Wacht im Norden og Unterhaltungsheften. På Youngstorget ble Arbeiderbladet stanset for fem år, og inn rykket redaksjonen til Fritt Folk. En ny tid var i emning.

Nynorskbladet Gula Tidend i Bergen nektet å akseptere okkupasjonsmakten, nedla virksomheten 9. april og solgte raskt unna teknisk utstyr og sa opp leieavtalen for lokalene, for at de ikke skulle bli misbrukt av tyskerne eller Nasjonal Samling.

En del pressefolk sluttet seg til regjeringen Nygaardsvolds flukt, og fungerte som en fri presse på Lillehammer og oppover dalstrøkene til Sunnmøre og Molde.

Avisene i Nord-Norge førte i hele mai måned 1940 direkte språk. Lofotposten ga andre versjoner av begivenhetene enn Oslo-avisene langs den tyskdirigerte kysten i sør. Da avisene fikk beskjed om å skrive positivt om Vidkun Quislings 9. april-regjering, trykket redaktør Johan A. Paulsen i Lofotposten overskriften «Tysk diktatur innført i Norge» over sju spalter.

Hardhendt nyordning

Lesestoffet folk fant i avisene i krigsårene ble mer ensrettet og smalere. Sensur og påbud og propaganda fra okkupasjonsmakt og Nasjonal Samling ble hverdagskost i avisspaltene.

Avisene ble underlagt både tysk og norsk kontroll, av tre ulike organer. Det tyske Wehrmacht med militær sensur forbød nyheter av militær betydning, tyske forflytninger, byggeprosjekter, logistikk som togruter og lignende. Reichskommissariats Presseabteilung ga detaljerte påbud om hva avisene daglig skulle skrive – innholdskontroll – og bestemte pressens ressursbruk, som tildeling av papir – bransjekontroll – drevet ut fra det tyske synet om at det var meningsløst mange aviser i Norge.

Partipressevesenet var helt overflødig etter at alle politiske partier unntatt Nasjonal Samling ble forbudt (ved rikskommissær Josef Terbovens tale 25. september 1940). Den tredje og viktige norske instans var NS-ledede Pressedirektoratet som fastsatte de daglige innenrikspolitiske påbud om innholdet, og gjennomførte Rikskommissariatets forordninger overfor bransjen, som altså var å sentralisere det spredte utgivelsesmønsteret. Med Quislings lov av 26. februar 1942 i hånd kunne Pressedirektoratet stanse aviser og ukeblad. NS fikk formelle rettigheter til å avsette personale og fullmakt til å sette inn lojale NS-folk. Stort sett ble nummer 1-aviser beholdt, og NS-redaktører tvangsinnsatt.

Tap i anseelse

Innholdsmessig ble avisenes politiske linje helt underlagt NS. Det ble forbudt å omtale Stortinget, regjeringen og kongefamilien positivt. Daglige meldinger til redaksjonene anga i detalj hvordan det nye regimet og ulike politiske hendelser skulle omtales.

For avisleserne falt pressen i anseelse. Samtidig var befolkningen avhengig av å følge med på lokale nyheter i et stadig mer rasjonert samfunn, de måtte vite når nye rasjoneringer av ulike matvarer kom og forholde seg til alle forbud og påbud og retningslinjer. Gjennom rubrikkannnonsene ble avisene en viktig markedsplass og formidler i en voksende bytteøkonomi. Publikum elsket det når redaksjonene i blant lurte inn patriotiske vers og dulgte hentydninger, bokstavelig talt mellom linjene. Mange sa det slik: «Vi var nødt til å lese avisen, men etterpå brant vi den i ovnen.»

Etter krigen oppsto en temperamentsfull diskusjon mellom de stansede og ikke-stansede avisene, om inntekter og nasjonal holdning under den tyske okkupasjonen, og et avisoppgjør ble iverksatt. Etter et kjempeløft for å gjenreise de stansede avisene, kom især arbeiderpressen raskt på fote.

Av Guri Hjeltnes
Publisert 9. apr. 2016 00:02 - Sist endret 29. aug. 2016 21:04