print logo

Sjøfolkene i handelsflåten

Sjøfolkene i den norske utenriksflåten under andre verdenskrig bidro til å holde livlinjen til den frie verden oppe, og utgjorde dermed Norges viktigste bidrag til de alliertes seier.

Svart/hvitt foto av mann med kikkert om bord på skip i forgrunn, speider ut mot andre konvoifartøy
Om bord på et handelsskip høsten 1941: Norske skip i konvoi over Atlanterhavet. Foto: NTB scanpix

Da Tyskland okkuperte Norge 9. april 1940, sto det om lag 27 000 sjøfolk om bord på den norske handelsflåten, av dem var 24 000 nordmenn. Om lag 200 var kvinner. I tillegg seilte det noen tusen norske sjøfolk på andre nasjoners skip.

Det fulgte en massiv propaganda fra tysk side for å få norske skip til å vende tilbake til Norge, handelsskipene ville ha vært meget verdifulle for okkupasjonsmakten. Ingen av de om lag 1000 skipene seilte hjem, skipperne styrte mot allierte havner.

I krigens farvann

Norske sjøfolk seilte i nesten alle krigens farvann, i Atlanterhavet, Middelhavet, Det indiske hav og Stillehavet. Noen få norske skip deltok i ishavskonvoiene på Murmansk.

Svart/kvitt-foto. Me ser siluetten til ein ung person som står bøyd over noko på dekket av ein båt. I bakgrunnen ser med svært uroleg sjø og ein himmel som ser ut til å romme både sol og stormversskyer. Eit spesielt lys ligg overmotivet og siluetten av den unge personen  vert svært tydeleg og kontrastert mot bakgrunnen.
En gast gjør klar en synkemine på et skip i norsk konvoi på vei til Murmansk. Foto: ukjent/Riksarkivet, PA-1209 NTBs krigsarkiv Uf-118

Sjøfolkene deltok praktisk talt i alle landgangsoperasjoner i Europa, fra evakueringen fra Dunkerque i slutten av mai 1940, i operasjon Torch – invasjonen av Nord-Afrika høsten 1942, landgangene i Sicilia og Italia, til invasjonen av Normandie i juni 1944.

Den største innsatsen ytte handelsflåten og sjøfolkene i slaget om Atlanterhavet. Etter juni 1940 sto øyriket Storbritannia alene igjen i Europa, helt avhengig av tilførsel av varer sjøveien. Det var av avgjørende betydning for utfallet av krigen at forbindelseslinjen mellom Nord-Amerika og Storbritannia ble holdt oppe. Storparten av de varer som ble fraktet på norske skip under krigen, ble seilt over Nord-Atlanteren fra Canadas og USAs mange havner til Storbritannia.

Særlig olje ble av stor viktighet for britenes krigføring. Olje hadde erstattet kull i biler, tankskip og fly. Hver jerrykanne med bensin som gikk i Spitfire-flyene under slaget om Storbritannia, måtte fraktes med skip til landet. Storbritannia trengte virkelig den moderne norske tankflåten.

Konvoier i tøff seilas

Gjennom alle krigsår ble USAs enorme forråd av krigsmateriell og drivstoff lastet om bord i havner langs hele den amerikanske østkysten og transportert over til britiske vestkysthavner, i hovedsak i konvoier – der flere handelsskip seilte sammen, eskortert av marinefartøyer. Fullastede skip seilte inn til Storbritannia og gikk gjerne i ballast tilbake til USA for å hente ny last.

Handelsskip i konvoi møtte på krigshavet et vidt spekter av fiendtlige våpen: ubåter, fly, hjelpekryssere, overflateskip, miner. Sjøfolkene lærte den krevende manøvreringen i konvoiseilas. De seilte sammenhengende i flere år under krevende forhold, om natten, i tåke, i storm og uvær. De sto på post under angrep – i maskin, på utkikk, i rorhus og på kanonplattform.

Svart-kvitt-foto: eit skip ligg til kai. Me ser akterenden og mannskap som går i land. Ved landgang vert nokre av dei dekorerte med forskjellige medaljar. Ei ung kvinne med serveringsforkle er i ferd med å bli dekorert. Ho har fleire medaljar på brystet frå før.
Blant sjøfolkene som ble hedret for sin innsats under krigen finner vi flest menn, men også noen kvinner. Her mottar Margit Johnsen, messejente på M/S Talabot, British Empire Medal av admiral J.S. Ritchie. Talabot gikk i konvoi fra Alexandria til det okkuperte Malta, en såkalt selvmordskonvoi, i mars 1942, og var under kraftig luft- og sjøangrep både under overfarten og ved ankomst. Modige Malta-Margit, som hun ble kalt, hadde opplevd sitt første forlis allerede i juni 1940 og serverte mannskapet uanfektet under de voldsomme angrepene. Hun og kapteinen var de siste som gikk i land ved ankomst i Valetta. Foto: ukjent/Riksarkivet, PA-1209 NTBs krigsarkiv

Hyppig drilling og redningsøvelser om bord skapte rammer og rutiner i krisesituasjoner: Sjøfolkene lærte å forsøke å berge skip ved brann og i angrep, å redde skadde skipskamerater og få flest mulig om bord i livbåt ved forlis og skader. De lærte å holde disiplin i kritiske situasjoner.

Krigsinnsatsen

Som yrkesgruppe ble sjøfolkene kollektivt trukket inn i verdenskrigens utvikling. Sjøfolkenes seilas og innsats fikk en helt annen varig karakter enn krigsinnsatsen til nordmenn på landjorda. Besetningene på de av handelsflåtens skip som var skadefri, sto om bord fra før verdenskrigens utbrudd i september 1939 og seilte til og med Japans kapitulasjon høsten 1945. Innsatsen kunne dreie seg om seks år. I den hjemlige motstandskampen var det selv blant de mest aktive få som kunne si at de deltok i fem fulle år, hele den tid den tyske okkupasjon varte.

Innsatsen krevde store ofre. Av de over 10 000 norske menn og kvinner som omkom under andre verdenskrig, tilhørte 3700 handelsflåten, 83 prosent av disse under tjeneste i utenriksfart, 17 prosent i innenriksfart. Regner vi med Marinens omkomne, mistet til sammen 4600 nordmenn livet på havet i krigsårene – nær halvparten av Norges krigsofre.

I det ettertidige «regnskap» vet vi at omkostningene ble atskillig større. En rekke mannskaper og offiserer i handelsflåten og Marinen bar med seg både fysiske og psykiske skader inn i fredsårene. Noen var blitt merkbart, ja synlig ødelagt alt under krigen.

Av Guri Hjeltnes
Publisert 9. apr. 2016 00:00 - Sist endret 27. aug. 2016 13:37